Bilferie i Sør-Afrika 2019

Ofte, før vi reiser på lengre turer, oppretter vi en Facebook-gruppe, hvor vi legger ut daglige reisebrev. Det gjorde vi også på denne turen til Sør-Afrika. Gruppene er lukket, men alle kan finne den, og be om medlemskap.

Alternativ tekst 1
Sjømatrestaurant på Afrikas sydspiss
La Motte vingård
Gikk an å kose seg her

Unn og jeg har vært i Sør-Afrika ved flere anledninger, og vi liker absolutt dette landet. Denne gangen bestemte vi oss for å kjøre selv, og da langs Garden Route, fra Port Elizabeth til Cape Town. Vi hadde satt av to uker for turen, og fløy med Turkish Airlines via Istanbul og Johannesburg. I Port Elizabeth hadde vi to overnattinger før vi hentet leiebilen vår. Alle hotellene var booket før vi dro, så ruten vår var satt. Da vi ankom Cape Town, returnerte vi leiebilen og brukte de neste dagene på å utforske byen før vi dro hjem igjen. Totalt sett var det en fantastisk tur full av uforglemmelige opplevelser. Vi anbefaler på det sterkeste Garden Route til alle som besøker Sør-Afrika.

Dag 1 – 30.01.2019 
Vi reiste fra Drammen i minus 10 og godt med snø. Taxi, flytog og fly var i rute, og vi forlot Gardermoen 17:15, nøyaktig på rutetid. Ankom Istanbul 23:15. 

Dag 2 – 31.01.2019
Etter noe ventetid i Istanbul reiste vi videre til Johannesburg kl. 02:15 , hvor vi tok en kopp cappuccino mens vi ventet på flyet til endelig bestemmelsessted, Port Elizabeth, hvor vi landet kl. 15:50. Behagelig flyreise har det vært hele veien. God mat og drikke, og godt med søvn mesteparten av tiden.

Vi sjekket inn på hotellet, i 14. etg. hvor vi kunne se ut over stranden og sjøen, hvor surferne moret seg på bølgene som kom inn fra Indiahavet. Her, i Summerstrand, ved Nelson Mandela Bay, som ligger i utkanten av Port Elizabeth, ble vi et par dager.
Dagen ble avsluttet med middag på restaurant “De Kelder”. Et svært så hyggelig sted med god mat og drikke. Det ble carpaccio av springbok til forrett, og en kudu-filet til hovedrett. Og selvfølgelig en lokal shiraz i glasset.
 
Overnatting: Radisson Blu Hotel

Dag 3 – 01.02.2019
Vi sto tidlig opp i dag, for å dra på båttur og «pingvinsafari». Men dessverre, værgudene var ikke nådige i dag. Det var så mye vind at sjøen gikk ganske hvit, og turen ble kansellert. Ikke noe å gjøre ved, det.

Da var alternativet å reise inn til sentrum. Taxi ble bestilt, sjåføren ble fortalt hvor vi skulle, hvorpå han kommenterte: «Sentrum? Hva skal dere der?» Og som sant var, så visste vi vel egentlig ikke det, men sa vi hadde noen timer «å slå ihjel» fordi båtturen vår var kansellert, og at vi i stedet ønsket å se byen, og kanskje finne en restaurant hvor vi kunne spise lunch. Og da var det vel best å bli satt av i sentrum?
«Det er ingen ting å se i Port Elizabeth» sa sjåføren. «Det er ei gate med noen butikker, og restauranter finnes knapt. Jeg kjører dere opp til et utsiktspunkt». Ved «severdigheten» gikk sjåføren en runde med oss og viste og fortalte om Sør-Afrikas høyeste flaggstang, fyrtårnet, pyramiden og mosaikkplassen som befant seg her på «Donkin Reserve».
En tur rundt i byen bekreftet hva sjåføren hadde fortalt. Men det var likevel fint å se byen, som var noe helt annet enn hva vi hadde forestilt oss.
Byen har kallenavnene «den vennlige byen» og «den forblåste byen», og det kan vi jammen være enige i.
Lunch ble inntatt på en standrestaurant i bydelen Summerstrand, hvor vi bor, og ettermiddagen ble benyttet til avslapping og turgåing.
Og så var det middagen, da. Vi kunne ikke gi slipp på gårsdagens vellykkede restaurantbesøk på «De Kelder», så vi bestilte bord på samme sted. Og dårlig opplevelse ble det heller ikke den kvelden. Fantastisk sted, med ditto mat og ditto service.
Det ble en helaften med vor-drink, forrett med vin, hovedrett med vin, dessert med kaffe og drink som avslutning. Og hva ble så prisen for det gildet?. Jo, 400 norske kroner pr. pers. Det kalles overkommelig.
 
Overnatting: Radisson Blu Hotel

Dag 4 – 02.02.2019
Etter frokost hentet vi leiebilen, og satt kursen vestover. Dagens mål var Saint Francis Bay. En kjørestrekning på kun 11 mil og litt over én times kjøring. Men vi valgte å kjøre utenom motorveier, og da ble det en noe lengere tid. Dette er en strekning som ikke inngår «Garden route», og naturen var da heller ikke spesiell, selv om vi kom forbi, og igjennom mange forskjellige og fine steder. Lunch underveis, og ved 15-tiden ankom vi Tatchwood Country Lodge i Saint Francis Bay. Tatchwood Country Lodge er et lite, men svært så hyggelig overnattingssted, med kun syv gjesterom. Ved ankomst ble vi servert kaffe, og innehaveren satt seg ned med oss, og fortalte både om stedet og hva vi kunne finne på i nærheten. På rommet lå et personlig velkomstbrev. Litt annerledes, kan man si, enn hva som var tilfelle på Radisson BLU, hvor vi bodde i Port Elizabeth.

Etter at vi hadde installert oss på rommet, ble det ennå en prat med innehaveren, som kunne anbefale flere spisesteder i nærheten. Vi bestemte oss for «Christy’s Seafood & Grill», som lå en halvtimes gange fra der vi bodde. Men da lunchen ennå satt sitt preg på sulten, bestemte vi oss for å gå en tur rundt i området først. Men godt ut i turen kom regnet overraskende på oss, og vi som ikke hadde på regntøy (det har vi da virkelig ikke tatt med hit ned til sol og sommer), ble selvfølgelig gjennomvåte. Da var det bare å gå tilbake, skifte og ta bilen i stedet.
«Christy’s Seafood & Grill» kan vel egentlig betegnes som en uterestaurant med tak over. Heldigvis hadde de også senket ned vegger, slik at vi slapp å bli våte. Menyen var lang, og det var ikke lett å bestemme seg, men vi landet begge på kremet blåskjell til forrett, og en kombo med kongereker og blekksprut til hovedrett. Riktig godt, var det.
Tilbake på Tatchwood-lodgen ble turen lagt innom den selvbetjente baren, «The Honesty Bar», hvor vi krysset av en flaske rødvin, og tok den med på rommet.
 
Overnatting: Thatchwood Country Lodge

Dag 5 – 03.02.2019
Etter anbefaling fra innehaveren av lodgen vi bodde på, reiste vi i dag til Baviaanskloof Naturreservat. Underveis kjørte vi gjennom uendelige områder med citrusplantasjer. Bare synd at appelsinene ikke var modne. Det skal visstnok være et vakkert skue, noe som ikke er vanskelig å forestille seg.

For å komme av fra hovedveien, tok vi av på en grusvei som så ut til å lede oss gjennom et noe mer vilt område. Dessverre måtte vi snu, da vi kom til områder med mye gjørme. Årsaken var gårsdagens regnvær. Det var faktisk så mye gjørme at vi ikke kom igjennom, og ble stående bom fast. Jævlig dumt, synes vel du?! Det syntes i hvert fall Unn. Og jeg hadde ikke mange motargumenter. Det var da vi savnet Subaru’n (vi kjørte Toyota Corolla). Men med litt «jokking» fram og tilbake, klarte vi å rygge ut av elendigheten. Bilen så jo ikke ut, og vi så nesten ikke ut av bilen. Det hadde sprutet på både vinduer og speil og helt opp på taket. Men lykkelige var vi, for igjen å ha tørr mark under hjulene.
Nå var det bare å komme seg tilbake til nærmeste bensinstasjon, får å få bilen vasket. Men ingen vaskemaskin var å oppdrive på flere mils avstand, ble vi fortalt. Ikke engang en vannslange til å spyle med. Men mannen på stasjonen visste råd. Han fylte opp ei hagekanne med vann, og vasket hele bilen med kosten som var beregnet for vinduer. Resultatet ble ikke verst. Og hva skulle han ha for jobben? Ingen ting! Men han fikk selvfølgelig noen penger, og ble overlykkelig.
Så var det å kjøre videre mot Baviaanskloof. Ved inngangen til reservatet ble vi fortalt at det ikke kunnes kjøres helt gjennom, da veien var stengt 18 km inn i dalen. Men det skulle ikke være noe problem å kjøre dit inn, ble det sagt. Men! Ikke langt inn i dalen skulle vi krysse ei elv. Det var bare det, at det var ikke veien som krysset elva, det var elva som krysset veien, for å si det slik. Skulle vi snu allerede nå? Vi hadde for ikke lenge siden møtt to Landrovere og en BMW X3. Landroverne burde ikke hatt noen problemer med å krysse, men BMW’n er vel egentlig ingen offroader. Igjen savnet vi Subaru’n. Vannet strømmet stridt, men trangen til å komme over var striere. Og det gikk bra. Det skal sies at underlaget denne gangen antagelig var betong, da det trolig var ei bru.
Flott og spennende natur var det innover. Hadde jo håpet å se noen dyr, men det opplevde vi ikke på veien inn. Men det første vi traff på, da vi kjørte tilbake, var en diger skilpadde. Den sto og drakk vann fra en vannpytt midt i veien. Deretter traff vi på en flokk med bavianer. Det finnes mange andre arter i dette reservatet også, men de var altså ikke villige til å vise seg fram i dag.
Vel ute av dalen, satt vi kursen hjemover igjen, kun med et kort stopp i Patensie for å spise en litt sen lunch på Tolbos Country Restaurant.
Vel tilbake på lodgen gikk vi innom «The Honest Bar», markerte et par streker på lista, og koste oss med hvert vårt glass hvitvin.
Kvelden ble avsluttet på «St. Francis Brewing Company», en restaurant som ligger en halvtimes gange unna lodgen.
 

Overnatting: Thatchwood Country Lodge

Dag 6 – 04.02.2019
Opp til sol og fint vær. Det hadde regnet i natt, men hva gjør vel det. Men, hvor lenge var Adam i paradis?! Straks etter skyet det til, og regnet kom. Etter frokost satt vi kursen mot Plettenberg Bay. Vi hadde på forhånd planlagt noen stopp, men fant ut at det ikke var optimalt i tåke og lett regn. Men etter hvert klarnet det opp, og derved ble det et par stopp likevel, som for eksempel i Nature’s Valley, som ligger i Garden Route Nationalpark. Vi forlot provinsen Eastern Cape, og kjørte inn i Western Cape.

Vi hadde lagt opp til kun korte dagsetapper, og i dag tilbakela vi rundt 160 km, innen vi kom til hotellet vårt, Sky Villa Boutique Hotel. Ikke bare var dette et praktfullt sted, men hvilken mottakelse vi fikk! Det vil si, vi var litt tidlig ute, så rommet vårt var ikke klart. Men resepsjonisten viste oss rundt på hotellet, og alle fasiliteter vi kunne benytte oss av, slikt som treningssenter, vinkjeller, svømmebasseng osv. Vi endte opp i restauranten, og spiste lunch.
Da rommet var klart, ble vi fulgt opp på rommet, et rom med stor R. Her var det bare å si: Fantastisk! Men egentlig er ikke dette unikt. Servicegraden, og ikke minst den ekte vennligheten i Sør-Afrika, er et eksempel til etterfølgelse, enten det er på hotell, restaurant, butikker, bensinstasjoner eller på gata.
Vi hadde noen planer for resten av dagen, men de kansellerte vi. Vi ville i stedet nyte dette fantastiske stedet. Hotellet lå på en høyde over Plettenberg Bay, med utsikt over uendelige sandstrender og Indiahavet rett ut.
Solen viste seg nå fra sin virkelig gode side, så vi tilbrakte noen tid ved bassengkanten. Og hva smakte bedre enn et glass Chardonnay!? Deretter ble det en vandring rundt på området. Kvelden ble avsluttet med middag i restauranten.
 
Overnatting: Sky Villa Boutique  Hotel

Dag 7 – 05.02.2019
Endelig så det ut til at været hadde stabilisert seg på sol og god varme. 
Som fortalt i går, ble det ikke til at vi besøkte noen severdigheter vi egentlig hadde planlagt. Så kanskje vi skulle se på disse i dag.

Vi vurderte en båttur på elva, opp mot en apekatt-park og et fuglereservat. Vi valgte aper og fugler. Det var et reservat hvor mange forskjellige arter ble tatt hånd om for å bevare disse. Derfor så vi arter som ikke tilhører Afrika.
Deretter satt vi kursen mot Oudtshoorn, hvor vi skulle overnatte. Dette var en av de fineste strekningene på «Garden route». Vi passerte små byer, fjelloverganger, kyststriper og mye fint landskap. Stoppet i en liten landsby for å spise lunch, og havnet inn på en ordentlig god og brun engelsk pub. Og som vanlig ble det servert god mat i hyggelige omgivelser.
Vi ankom «Protea Hotel by Marriott» sent på ettermiddagen, sjekket inn og nøt deretter stedets gjestfrihet, og etter hvert restauranten. Det ble biff av struts til middag i kveld, med en Pinotage til.


Overnatting: Protea Hotel by Marriott Oudtshoorn

Dag 8 – 06.02.2019
Det er fint å kunne stå opp om morgenen og ta på shorts og t-skjorte, uten på forhånd måtte sjekke været. Dette var en slik morgen.

Det som sto først på planen i dag, var en strutsefarm, ikke langt fra der vi bodde. Det var bare det at «Cango Ostrich Farm» ikke var noen farm, men en restaurant. Og det hadde vi ikke behov for så tidlig. Og hvorfor skulle vi egentlig besøke en strutsefarm, når hele Oudtshoorn-området er full av struts!?
Derfor gikk turen til neste punkt på lista, Cango Caves. Dette er et kjent turistmål i området, og det var jammen forståelig. Vi har vært i en del dryppstensgrotter på våre turer, men denne fortjener en pallplass. Bare grottene i Postojna i Slovenia kan måle seg med denne. Et fantastisk skue, og en morsom og kunnskapsrik guide fulgte oss rundt. Etter endt tur, var det igjen ut i sol og 32 grader.
Deretter gikk turen til «Rust en Vrede Waterfall» Dette skulle være en foss, og som også var en avmerket attraksjon på kartet, og godt skiltet underveis. Vi hadde vel en anelse om hva vi ville finne, for dette har vi opplevd før. Imponerende er det som regel ikke. Vi har jo noen i Norge også. Mange kilometer på dårlig grusvei og en manuell grind, hvor en gammel kone avkrevde oss for noen penger for å kjøre gjennom, førte oss fram til stedet. Da vi kjørte fra grotten, fant vi ut at vi kunne spise lunsj ved fossen. Det var sikkert noe å få kjøpt det. Jammen sa vi det! En søppeldunk var alt som fantes av fasiliteter der. Ja, ja. Vi tok bena fatt og gikk de siste 300 meterne inn til fossen. Og den var vel noe man kan kalle en sparedusj. Riktignok ganske høy, men med liten vannføring, ble den stusselig. Så det var dagens attraksjoner. Nå gjaldt det å komme til neste overnattingssted, «Oaksrest Vineyards» i Dwarsrivier Valley, Ladismith. Også her, flere kilometer på dårlig grusvei, som suksessivt ble smalere og smalere, proporsjonalt med hullene. Og hvor endte vi opp!? Jo, midt ute i ingenmannsland! Det vil si, det er vel ikke riktig, for det var en manns land. En som drev vingård. Og her ute, midt blant uendelige vinranker, holdt han og kona til. Vi fikk en hyggelig velkomst. Karen fortalte om gården og området rundt, før han tok oss med til hytta. De hadde kjøpt vingården for ni år siden, og på gården lå to bygninger som en gang i tiden hadde fungert som husly for arbeiderne på vingården. De hadde blitt omgjort til ferieboliger, og ble altså utleid på Hotels.com, og den ene hadde vi tilfeldigvis booket.
Her er ingen restaurant, så vi måtte tilbake til Ladismith for å få oss en middag. Hadde fått tips av «vinmannen» om hvor vi burde gå. Mat fikk vi, og godt smakte det.
Tilbake i hytta satt vi oss på terrassen med en flaske Pinotage. At vinen var kortreist, kan ingen bestride. Det var heller ikke druene vi fikk. Ut over dalen var ble det etterhvert stummende mørkt, og vi kunne høre gresshoppene spille, froskene kvekke og en hund gjødde i det fjerne. Liver lekte!

Overnatting: Oaksrest Vineyards

Dag 9 – 07.02.2019
Jeg hadde ikke registrert det, da jeg booket, men overnattingsstedet vi bodde på, var basert på «self catering». Derfor ingen restaurant, som jeg sa i går, og heller ingen frokostservering i dag tidlig. Så i stedet nøt vi det fine været, slappet av, ruslet litt rundt og koste oss med en kopp pulverkaffe og druene vi fikk ved ankomst. Solen hadde for lengst stått opp (den pleier å stå opp før oss), og temperaturen hadde allerede nådd 32. Ved utsjekk kunne «vinmannen» fortelle oss at det var varslet 42 grader denne dagen. Han hadde derfor sendt drueplukkerne tidlig ut, slik at de kunne avslutte tilsvarende tidlig, før det ble for hett.

Ved 10-didan satt vi kurs for Afrikas sydligste punkt, Agulhas. Underveis stoppet vi på den artige og spesielle restauranten «Diesel and Cream». Det var i Barrydale, en liten by langs veien vi kjørte, som kalles «Route 62». Der ble det en sen frokost, eller kanskje en tidlig lunch. “Brunch” er det vel man kaller det.
Deretter bar det av gårde raskeste vei sydover, gjennom vinmarker, halvørken, fjellområder og småbyer. Gjennom eksotisk, imponerende og spennende natur. Og ved 2-tiden ankom vi «Beachcomber B&B» i Agulhas, og sjekket inn. Også her ble vi møtt av en hyggelig innehaver, en dame denne gang. Vi bestilte oppholdet her, kun på grunn av at det er Afrikas sydligste punkt. Det er her Atlanterhavet møter Indiahavet, og ellers er det ikke mye å se her.
Etter innsjekking kjørte vi litt rundt her på sydspissen, inntil noen røde lamper begynte å lyse på dashbordet i Corolla’n. Speedometeret virket heller ikke, i tillegg til at automatgiringen oppførte seg noe merkelig. Etter at alt, så langt på turen, hadde fungert helt perfekt, så så vi nå, at de neste dager ville bære preg av ombookinger, forsinkelser og irritasjoner over bilen som nå ikke virket lenger, og ellers alt som kunne gå galt. Men som jeg pleier å si, når andre ser problemer i det fjerne; 90% av alle bekymringer blir det aldri noe av. Så heller ikke denne gang. Avis lovte å komme ved 9-tiden dagen etter, med ny bil. Super service av Avis/Budget.
Av grunner nevnt allerede, ble det gåtur til kveldens restaurant. Vi ble anbefalt «Zuidste Kaap» av damen vi bodde hos, så hvorfor ikke. Kan jo hende at det var gode venner av henne som drev restauranten, eller at det var hennes ærlige og oppriktige mening. Det vites ikke. Uansett, vi gikk dit, og det var et bra valg. Hyggelig vertskap og, ikke minst, god mat.
Veldig mye mer var det ikke å berette fra denne dag.

 

Overnatting: Beachcombers B and B

Dag 10 – 08.02.2019
Så skulle det da altså vise seg, at gårsdagens bekymring, takk og pris, var blant de 90% som det ikke var grunn til å bekymre seg over. Mannen i Avis/Budget-uniform var på plass i det vi var ferdig med frokosten. Da var det bare å flytte det vi hadde i den defekte bilen, over i den nye, som for øvrig var identiske med den opprinnelige. Jeg hadde forventet at erstatningsbilen kom på en autotransport-bil, slik at den defekte kunne fraktes på denne tilbake. Men nei. Mannen fra utleiefirmaet skulle kjøre den tilbake, med ei varsellampe som lyste og markerte defekte bremser! I tillegg var det jo varsel for både motorfeil og noe unormalt med automatgiringen. Men antagelig var dette en kjent feil, for det han gjorde, var å åpne panseret, koble fra batteriet et øyeblikk, og vipps, så var bilen i orden. Og for ordens skyld, vi beholdt den nye bilen. Hadde ikke godtatt noe annet.

Da var det bare å kjøre av gårde i retning Hermanus, vårt meste mål. Raskeste vei tila ca. 135 km og 1 time og 45 minutter. Men hvem tar vel den raskeste vei på ferie. Vi hadde god tid, og ønsket å se det som var interessant å se. Så damen på Beachcombers B&B anbefalte oss en rute, og den fulgte vi. Så også i dag ble det fine naturopplevelser på grusveier med ganske grei standard. Diverse fugler som kunne fly, fugler som ikke kunne fly (struts) og skilpadder som krysset veien (man kan vel ikke akkurat si at de de «spratt» ut av veien, da vi kom).
Tidlig ettermiddag var vi vel framme på «Oude Schuur Guesthouse», og ble tatt godt i mot av et hyggelig vertskap.
Deretter gjorde vi ikke annet enn bare å slappe av ved bassenget, nyte et glass av de lokale, edle drikkene før vi fant en restaurant for å innta kveldens middag.
Vi hadde tidligere på dagen, da vi kjørte inn til byen, sett at det var en pub/restaurant ikke langt fra hotellet. Vi gikk dit. Jo da, vi gikk dit, og gikk inn. Det var en opplevelse. Det var et støynivå så høyt, at det var vanskelig å prate sammen. Stedet minnet om et forsamlingssted for «rednecks». Og de hadde sittet der lenge før vi kom, og hadde nok konsumert et betraktelig volum. Men det var morsomt å sitte å følge med. De fleste var godt påseilet, og stort de samme var betraktelig overvektige. Men de koste seg, og det er jo viktig. Vi innså at vi ikke hadde funnet noen gourmet-restaurant, så vi bestilte en pizza på deling, og et glass husets rødvin. Satte det til livs, betalte og takket for oss. Så var vi en opplevelse rikere.
I morgen går turen til Stellenbosch. 

 

Overnatting: Oude Schuur Guesthouse

Dag 11 – 09.02.2019
Denne dagen var ment å stå i vinens tegn. Den skulle vise seg, også å stå i «de naturskjønne områders» tegn. Vi skulle i dag kjøre fra Hermanus til Stellenbosch, en strekning på snaut 100 km. Men vi valgte noen omveier. Den første omveien var det som kalles «Route 44», som er en del av «The Whale Coast Rout» som ender i Cape Town, men vi skulle ikke dit i dag. Det er trolig den mest naturskjønne opplevelsen vi hadde så langt på turen. Høye fjell, grønt hav, sandstrender og pittoreske småbyer. I Gordons Bay, hvor «The Whale Coast Route» ender, tok vi av og kjørte i retning Hottentotenes Naturreservat. Etter at vi hadde kjørt igjennom Hottentotenes Naturreservat, dukket det opp enorme fruktplantasjer. Og med fruktplantasjene, landsbyer hvor fruktplukkerne bodde, og også overdådige eiendommer, hvor fruktdyrkerene bodde. Der fruktplantasjene tok slutt, begynte vinplantasjene. Det indikerte at vi nærmet oss Franschoek, det velrennomerte vinområdet.

Da vi var her i 2007, spiste vi lunch på «La Petite Ferme». Det ville vi gjerne gjøre igjen, og la derfor turen om denne utsøkte restauranten. Det er nok et populært sted, for det var egentlig full-booket. Likevel klarte de å tilby oss et bord.
Etter at lunchen var fortært, var vårt neste mål vingården La Motte. Ingen liten bakgårdsbedrift dette. Uten tvil en veldrevet bedrift, som produserer god vin. En vin jeg må betegne som min favoritt, og i sær Shiraz’n.
Deretter satt vi kurs mot Stellenbosch og «Apple Tree Guest House», hvor vi skulle bo i natt.
Vi kom til nok et hyggelig sted, og det gjorde det ikke mindre hyggelig at vi traff et reisefølge med dansker, og også et par fra Sverige. Danskene reiste motsatt vei av oss, så det ble utveksling av reiseopplevelser og -tips, og det utviklet seg til en hyggelig prat, over et glass kald hvitvin ved bassenget. Et glass hentet fra den selvbetjente baren.
Så var det middagen, da. Vi bestemte oss for «The Hussar Grill». Noe som skulle vise seg å være veldig bra. Valget falt på en «Game Combo». Det var Wilderbeast, Impala og Elan. Ikke mer stekt, enn at en middels dyktig dyrlege kunne bringe dyrene tilbake til livet. Det er slik det skal være. Selvfølgelig med en god, stedlig Shiraz-vin, Allesverloren.
I morgen blir det igjen kystopplevelser, og forhåpentlig noen pingviner. De gikk vi jo glipp av i Port Elizabeth.

 

Overnatting: Apple Tree Guest House

Dag 12 – 10.02.2019
Ved 9-tiden forlot vi Stellenbosch, og kjørte mot Cape Point og Cape of Good Hope, som ligger i Table Mountain Nasjonalpark, helt syd på Cape-halvøya.

Det blåste kraftig, og havet slo hardt mot land. Egentlig ikke så mye å se her, men det er tross alt Afrikas syd-vestligste punk, så når man først er i nærheten, bør det jo besøkes. Og det var jo et imponerende skue, der man mot øst så Indiahavet, og hvor det var temperatur i vannet, gode nok til å bade. Mot vest tordner Atlanterhavet mot klippene, med sitt betydelig kaldere vann. Her var det lite badeaktivitet.
Og så var det bavianer der da, og de dukket opp med mer eller mindre jevne mellomrom. Skal ikke gå for nær, og heller ikke skubbe seg på disse. De kan faktisk være farlige. Noe skiltingen også bekreftet, i de område hvor de finnes.
Temperaturen nå var ikke hva den var. Sant å si, så varierte den ganske mye. Fra 36-38 på det meste (vi reiste jo fra Oaksrest Vineyards før det ble 42!). Denne dagen lå det mellom 19 og 21, men det blåste, så det var en litt hustrig dag.
For kveldens middag bestilte vi bord på «Bertha’s», «Bertha’s» ligger i samme bygning som hotellet, men vi var litt usikre på om det kunne bli noen middag, da strømmen plutselig ble borte. Men vi fikk tips om en annen restaurant som muligens taklet strømbruddet. Og da sulten var stor, vandret vi dit. Lokalet var mørkt, kun opplyst av stearinlys, og et nødlys på kjøkkenet. Men det lyste også fra den vedfyrte pizzaovnen. Vi fikk bord, men samtidig beskjed om at det ville ta litt ekstra tid. Helt OK i nøden. Pizzaen var god, det samme var vinen, og etter en tid var strømmen tilbake.
Og for å si litt om prisnivået her nede, så betalte vi 250 norske kroner for to store pizzaer og en god flaske rødvin. Og det var der prisnivået lå, stort sett.
 

Overnatting: aha Simon’s Town Quayside Hotel

Dag 13 – 11.02.2019

Så kom dagen for avlevering av bil. Vi regnet med at de rundt 40 kilometerne fra Simon’s Town og til Cape Town var en ren transportetappe, og veldig fort gjort. Men vi la om ruten litt i forhold til hva GPS’n tilsa, og kjørte vestover, og tok vestkysten hele veien rundt. Ble ikke veldig mange kilometer ut av det heller, men du verden for en natur. Fra sandstrender til steile fjellvegger som stuper rett i havet, og hvor smale veier klamrer seg fast, delvis på yttersiden, delvis hugget inn i fjellsiden. Og så kan du jo si, at det har vi vel i Norge også. Og det har vi virkelig. Men ikke til forkleinelse for verken Trollstigen, Stalheimskleivene eller andre vestlandsveier, dette må bare oppleves.
Tidlig ettermiddag ankom vi Cape Town, kjørte innom hotellet og sjekket inn, for så å levere bilen.
En lett lunch i byen, sightseeing på egenhånd, for deretter å innta Waterfront. Cape Towns svar på Aker brygge, eller forresten, det er vel omvendt. Vi har vært her to ganger tidligere, men aldri noe sted har vi følt samme stemning som her. Restaurantene, butikkene, og ikke minst gatemusikantene. Det er noe spesielt.
Det ble sjømat til middag. Hummer, kongereker, sjøkreps, blåskjell og blekksprut i skjønn forening, ble svelget ned med en Chardonnay fra Franschhoek.
Det ble mørkt innen vi, glade og fornøyde, vandret tilbake til hotellet. Hvilket man er anbefalt, ikke å gjøre etter mørkets frembrudd. Det er bare en tur på 10-12 minutter, men likevel måtte vi stoppe opp for å orientere oss om retningen. En kar stoppet opp for å høre om han kunne hjelpe. I samme sekund dukket det opp fra intet en «Public Security Guard». De finnes overalt i byen. Han forklarte veien, «klarerte» den første karen som skulle hjelpe, og de ble enige om han fulgte oss til hotellet. Og så gjorde han. Fantastisk.
 

Overnatting: Signature Lux Hotel, by Onomo

Dag 14 – 12.02.2019 
Allting har en ende. Så også denne turen. Etter morgenens frokost, ruslet vi ned til V & A Waterfront og tok en sightseeing-buss, en «Hop-on-Hop-off», dobbeldekker. Vi gikk av ved kabelbanen, som går opp til Table Mountain, men banen var stengt, grunnet for mye vind. Vi fant oss i stedet en kafé, før vi hoppet på en returbuss. Vel tilbake på Waterfront, etter å ha kjørt gjennom de mest fasjonable strøkene rundt sentrum, der hvor Bentley’ene og Ferrari’ene sto parkert, der hvor det var minst én swimmingpool ved hvert palass, der hvor husene lå helt inntil sjøkanten, hvor gressplenene og palmene var nystriglet til enhver tid, og der hvor tankene om landets ulikheter og forskjeller igjen dukket opp. For det er slik her, som så veldig mange andre steder i verden, at kløften som skiller de rike fra de fattige, er enorm.

Likevel må vi si at, selv om man ikke er født med den største ballasten, er vennligheten, serviceinnstillingen, hjelpsomheten og livsgleden påfallende stor i dette landet. Enten det er i resepsjonen på hotellet, på restauranten, på bensinstasjonen eller noen man kommer i prat med på gata, er det glede og entusiasme i de aller fleste. Cape Town, eller Sør-Afrika forøvrig, er slett ikke uten kriminalitet. Den vokser gjerne frem der forskjellene er store. Kommer man utilsiktet inn i et område, hvor det ikke er helt trygt å ferdes, er det alltid noen som kommer bort til deg og forteller det, eller spør om du trenger hjelp til å finne frem.
Etter sightseeingen ble det lunch på brygga og litt shopping, før vi ruslet tilbake til hotellet.
 

Overnatting: Signature Lux Hotel, by Onomo

Dag 15 – 13.02.2010 
Da flyet ikke gikk før kl. 18:00, hadde vi god tid, og benyttet denne tiden til en lang og god frokost, før vi igjen ruslet ned på Waterfront. 
Noen deilige dager i Sør-Afrika var over for denne gang.

Etter en mellomlanding i Istanbul med nesten tre timer venting, var vi hjemme neste morgen ved 09-tiden.

Overnatting: Burnaby Cariboo RV Park and Campground, BC, Vancouver

Scroll Up