Dag 1 – Avreise, 15. oktober

Eventyret startet tidlig denne morgenen. Nabo Per stilte sporty opp som sjåfør og sørget for at vi kom trygt til stasjonen – første etappe på en reise som lenge har vært planlagt og drømt om.

Derfra gikk alt som det skulle. Flyet, en Boeing 737, lettet presis fra Oslo og satt kursen mot nye eventyr. Mellomlanding i Istanbul, et kort opphold før vi reiste videre – verden lå foran oss.

Alt gigg etter planen, bortsett fra en liten forsinkelse på 20 minutter fra Istanbul. En påminnelse om at vi virkelig var på vei – at reisen hadde begynt for alvor. Den følelsen av forventning, av nye steder som ventet, gjorde selv ventetiden til en del av opplevelsen.

Dag 2 – Kathmandu, 16. oktober

Etter mange timer i lufta landet vi endelig i Kathmandu – til og med en halvtime før rute. Innflygingen var et syn vi sent vil glemme: soloppgangen over Himalaya, snødekte tinder badet i gyllent morgenlys, og under oss de første glimtene av Nepal. Et øyeblikk som får deg til å glemme både flymat og jetlag.

Visa og passkontroll gikk overraskende raskt, men bagasjen brukte litt lenger tid – som om koffertene trengte å akklimatisere seg på 1320 meters høyde. Utenfor ventet Shiba, vår guide, og sjåføren, smilende som alltid, klare til å ønske oss velkommen tilbake til Nepal.

Etter en kort kjøretur gjennom byens morgenkaos, kom vi frem til Shibas hus. Duften av fersk frokost fylte rommet – akkurat det man trenger etter en lang natt i lufta. Vi fikk i oss et varmt måltid før kroppen fikk en liten times hvile.

Resten av formiddagen ble brukt på en liten rundtur i byen – kameraene fikk endelig luftet seg. Kathmandu står aldri stille: en kakofoni av tutende biler, støv, latter og mennesker i konstant bevegelse. Et perfekt kaos for eventyrlystne og fotografer.

Lunsjen ble et lite høydepunkt – en enkel, men fantastisk smakfull Katti Roll på et lite sted kalt «Syanko». Rimelig, autentisk, og så god at man glemmer alt annet.

Ettermiddagen ble roligere. Vi gikk gjennom dagens bilder, redigerte litt og satte sammen en kort reels-video som ble publisert på Facebook, for å illustrere stemningen.
Da kvelden kom, satt vi på takterrassen klokken åtte – middag under stjernehimmelen, med summingen fra byen som bakgrunnsmusikk. En slik kveld minner deg på at du virkelig er langt hjemmefra, midt i et nytt eventyr.

Før vi la oss, pakket vi om utstyret. I morgen tidlig skulle vi sette kursen mot Koshi Tappu – og nye historier ventet.

Dag 3 – På vei mot Koshi Tappu, 17. oktober

Frokosten sto klar klokken sju, men i kjent nepalsk ånd kom vi oss ikke av gårde før nærmere åtte. Første stopp ble et lite supermarked – vann måtte på plass før den lange kjøreturen sørover. En enkel, men klok start på dagen.

Veien mot Koshi Tappu bød på sterke inntrykk. Vi kjørte gjennom områder som for bare et par år siden ble herjet av flom. Hele landsbyer ble skylt bort av vannmassene, og fortsatt lå mange ruiner som tause vitner langs veien. Et mektig syn – og en påminnelse om hvor nådeløs naturen kan være. Samtidig var det inspirerende å se hvordan folk bygger opp igjen livene sine, med en blanding av tålmodighet, håp og ukuelig vilje.

Flere ganger underveis stoppet vi for landbyvandringer. Korte spaserturer gjennom små landsbyer, der nysgjerrige barn vinket, eldre menn nikket anerkjennende, og kvinnene smilte mens de fortsatte dagens arbeid. Enkle liv – men rike på uttrykk, varme og ekte møter.

Lunsjen ble et velfortjent avbrekk på et lite hotell med kald øl og varm mat. Deretter bar det videre mot Janakpur, hvor vi rakk et kort stopp ved et fargerikt, men lite tiltalende tempel. Planen var også et besøk på et lokalt marked, men dagen hadde allerede blitt lang, og veien videre krevde sitt, så det kansellerte vi.

Etter hvert ble alt roligere. Veiene tommere, lyset lavere, og landskapet badet i kveldssol. Det var ikke mange dyr å se – bare noen aper som hoppet i trærne og en glente som kretset høyt over oss – men slike små møter føles alltid større når man sitter på humpete veier, omgitt av støv, varme og eventyr.

Klokken nærmet seg elleve på kvelden da vi endelig kom fram til hotellet. Trøtte, støvete og sultne – men fornøyde. En kald øl, en sen middag og en etterlengtet dusj satte punktum for dagen. I morgen venter roligere tempo – og forhåpentligvis flere fjærkledde motiver foran kameraet.

Dag 4 – Koshi Tappu, 18. oktober

Frokosten sto på bordet klokken sju, og denne gangen kom vi oss faktisk av gårde til planlagt tid – et lite mirakel i nepalsk målestokk. Dagens mål var Koshi Tappu Wildlife Reserve, et enormt våtmarksområde som på mange måter minnet om Keoladeo nasjonalpark i India – men langt mindre, mer urørt og villere.

Landskapet åpnet seg dammer, høyt gress og fjerne fjell som lå innhyllet i dis. Fugle- og dyrelivet var vel ikke fullt så rikt som forventet, men likevel interessant. Stillheten var påtagelig, bare brutt av klikk fra kameraene (i den grad det er «klikk» i et speilløst kamera) og fuglelyder i det fjerne.

Ved tolvtiden vendte vi tilbake til hotellet for lunsj. Resten av ettermiddagen begynte rolig – tid for å laste opp bilder, rydde minnekort og la hodet få hvile et par timer.

Klokken halv tre dro vi ut igjen til samme område. Lyset var mykere nå, og alt virket mer levende. Vi fikk øye på en Blue Bull (Nilgai) – den elegante «Nil-cow» som beveget seg rolig mellom buskene. En mektig Crested Serpent Eagle satt høyt i et tre, med et våkent blikk over sletten. Langs veikanten snek et par sjakaler seg lydløst frem, og som et lite glimt av farger dukket en hærfugl opp med sin karakteristiske oransje fjærkam.

Da solen begynte å synke, vendte vi tilbake til hotellet. Middag klokken halv åtte – enkel, men god – ble avslutningen på en dag fylt av natur, fugler og den rolige varmen fra landskapet i skumringen.

Dag 5 – Båttur på Koshi River, 19. oktober

Tidlig opp – og jeg mener tidlig. Kaffen kom på bordet klokken 04:45, og allerede fem minutter senere var vi på veien. Dagens mål var en båttur på den mektige Koshi River – Nepals lengste elv, også kjent som Sapt Koshi (“De syv elver”). Den har sitt utspring i Himalaya, renner gjennom de østlige slettene og videre inn i India, der den blir en del av Ganges-systemet. En livsnerve for millioner – og et paradis for fugler og annet dyreliv.

På veien til elven passerte vi et våtmarksområde der morgenen våknet til liv. Gyldent lys danset over vannflaten, og speilblanke dammer glitret mellom siv og trær. Kameraene fikk en myk start på dagen, mens fuglene fylte luften med rolig morgenlyd.

Båtturen på elven var stille, nesten meditativ. Vannet lå speilblankt, tåken hang lavt, og båten gled lydløst nedover strømmen. Det var lite fugl på denne tiden av året, men stillheten, lyset og den sakte flyten skapte sin egen form for magi, uten at det på noen måte skapte den «ultimate opplevelsen».

Etter båtturen fortsatte vi med bil langs elvebredden, i håp om å få øye på de sjeldne Ganges-delfinene. Vi speidet lenge, men måtte nøye oss med noen utydelige bevegelser i vannet – nok til å holde håpet levende, men ikke til et bilde.

Til gjengjeld fikk vi et overraskende høydepunkt på vei tilbake: store flokker av flygehunder som hang tett i tett i trærne, som mørke, flagrende frukter. Et fascinerende syn – og betraktelig enklere å fotografere enn delfiner!

Etter lunsj ble det litt tid til hvile før vi pakket sammen og startet returen mot Bardibas klokken 16:30. Underveis stoppet vi ved Koshi River Bridge for å fotografere solnedgangen. Lyset var lovende – et gyllent skjær over elven en halvtime før solen forsvant – men tåken kom snikende akkurat i det avgjørende øyeblikket. Likevel ble det noen fine bilder.

Broen i seg selv var et syn. Koshi River Bridge er en av Nepals lengste broer, og strekker seg som et bånd over det brede elveløpet – et gråblått landskap av vann, sandbanker og drivved. Under regntiden kan vannstanden stige dramatisk, og broen er bygget for å tåle elvens voldsomme krefter. Å krysse den gir et sterkt inntrykk av hvor mektig Koshi egentlig er – rolig nå, men i stand til å endre sitt løp på et øyeblikk.

Ved kveldens slutt sjekket vi inn på Hotel Gautam i Bardibas, hvor vi skulle overnatte før reisen fortsette mot Kathmandu. En lang og innholdsrik dag – stille, men vakker på sin egen måte.

Til middag ventet et velfortjent høydepunkt: den beste Chicken Tikka Masala jeg har smakt!

Dag 6 – Tilbake til Kathmandu, 20. oktober

Alarmen i iPhonen var satt klokken seks, og planen var å dra klokken sju. Men som så ofte her i Nepal, tok ting litt lenger tid – sjåføren brukte sin egen rytme, men vi kom oss av gårde halv åtte.

Turen gikk tilbake samme vei som vi hadde reist nedover, og landskapet virket nesten kjent – men likevel nytt i morgenlyset. Underveis ble det flere stopp for fotografering, filming og små pauser. Lunsjen tok vi på samme sted som på nedturen, et hotell der maten var enkel, men god, og stemningen uformell.

Etterpå fortsatte vi nordover på de samme humpete og delvis ødelagte veiene. Regn og flom hadde satt sine spor, og mange partier var fortsatt provisoriske – en påminnelse om hvor krevende infrastruktur kan være i dette landet.

Ved sekstiden på kvelden rullet vi endelig inn i Kathmandu. Etter en kort hvil bar det ut i byen igjen – denne gangen for å oppleve lysfestivalen, en feiring som skulle fylle gatene med liv og farger. Men kanskje var forventningene høyere enn virkeligheten; festivalen var roligere og mer dempet enn vi hadde sett for oss.

Kvelden ble avsluttet med et enkelt måltid på en fastfood-restaurant – ikke akkurat et kulinarisk høydepunkt, men etter en lang dag på veien smakte det helt greit.

En lang, støvete og litt ujevn dag – men følelsen av å være tilbake i Kathmandu, omgitt av lyder, lukter og minner, gjorde den likevel verdt det.

Dag 7 – Kathmandu, 21. oktober

Vi hadde fryktet at feiringen i går kveld skulle vare langt ut i natten – men overraskende nok ble det stille, og vi fikk en god natts søvn.

Morgenen startet rolig. Vi sto opp ved åttetiden og var klare for frokost klokken ni, som avtalt dagen før. Men i kjent nepalsk stil ble klokken godt over halv ti før maten kom på bordet. Tiden går litt annerledes her – og det må man bare lære seg å akseptere.

Shiba, vår trofaste guide, lot vente på seg denne morgenen. Ifølge kona hadde han vært på fest i natt, og først rundt klokken elleve dukket han opp – fortsatt med et smil, men kanskje litt tregere enn vanlig.

Vi begynner etter hvert å merke at tålmodigheten får prøver. Forsinkelser, svakt internett, et toalett som ikke virker som det skal, og et program som flyter litt for mye – alt dette hoper seg opp. Derfor tok vi en prat med Shiba, og sammen bestemte vi oss for å gjøre noen endringer. I stedet for å bli værende i Kathmandu flere dager uten klare planer, bestemte vi å reise tidligere enn planlagt mot Manang – en reise som skal ta oss høyt opp i Himalaya.

Utpå kvelden dro vi til gamlebyen i Kathmandu. Gatelys, musikk og dans fylte luften – en fargerik og livlig stemning, med feststemte mennesker overalt. Vi spiste middag på en restaurant med utsikt over torget, der vi kunne se feiringen fortsette mens mørket senket seg over byen.

I morgen tidlig klokken åtte starter neste etappe – reisen mot fjellene og Manang. Et nytt kapittel venter.

Dag 8 – Kathmandu til Besisahar, 22. oktober

Planen var enkel – avreise klokken åtte. Men i Kathmandu er klokkeslett – som tidligere nevnt – mer en veiledning enn en avtale. Sjåføren hadde noen siste ærend, og guiden vår måtte innom flere butikker for å handle det nødvendige til turen. Først rundt halv ti kjørte vi ut av byen, med støv, tuting og kaotisk trafikk som bakgrunnsmusikk.

Det føltes godt å legge storbyen bak oss. Etter hvert som vi kom ut på hovedveien vestover, endret landskapet karakter. Hovedstaden ble byttet ut med åkrer, rismarker og små landsbyer, der fargerike hus klamret seg til åssidene og barn vinket til oss. Elver glitret i sollyset, og Himalayas første konturer begynte å tegne seg i det fjerne – en forsmak på hva som ventet.

Veien var både vakker og utfordrende. Svingete, humpete og til tider for smal til to biler. Sjåføren styrte med stødig hånd, mens vi holdt oss fast og forsøkte å fange landskapet med kameraene. Det ble flere små stopp underveis, både for bilder og for å strekke beina.

Ved ettermiddagstid nådde vi Besisahar – en liten, travel by ved foten av Himalaya, omtrent 810 meter over havet. Her starter den klassiske Annapurna-ruten, og byen er et samlingspunkt for eventyrere på vei inn i fjellene.

Etter innsjekking på et lite hotell tok vi en rusletur gjennom gatene. Duften av krydder, lyden av mopeder og latter fra små grupper med lokale ungdommer fylte luften. Folk hilste vennlig, og stemningen var rolig og trygg – en kontrast til Kathmandu. Vi stoppet ved noen små boder, smakte lokal te og så solen gå ned bak åsene.

Kvelden avsluttet vi på en hyggelig restaurant med enkel, men velsmakende mat. Praten gikk om morgendagen – om veien videre, høyden som venter, og de første fjellene vi nå virkelig begynner å nærme oss. Da mørket falt på, var det godt å trekke seg tilbake. Tidlig kveld, enkel komfort, men en følelse av forventning. I morgen starter oppstigningen mot Manang – inn i hjertet av Himalaya.

Dag 9 – Besisahar til Manang, 23. oktober

Frokosten sto på bordet klokken 06:10, og for en gangs skyld kom vi oss faktisk av gårde til planlagt tid – 06:30. Foran oss lå en lang dag: rundt 95 kilometer og 10–12 timer med kjøring opp mot høyfjellet. Det høres kanskje overkommelig ut, men i Nepal er tid og avstand to helt forskjellige ting.

Det tok oss tolv timer, inkludert flere stopp underveis – noen for mat og drikke, og mange for fotografering. Hver sving bød på et nytt motiv: bratte klipper, brusende elver, små landsbyer som klamret seg til fjellsiden, og et landskap som ble villere jo høyere vi kom.

Veien – om man i det hele tatt kan kalle det en vei – var et eventyr i seg selv. Smale stier av stein og gjørme, krysninger over elver, og partier hvor det føltes som bilen balanserte på kanten av himmelen. Ufattelig at det i det hele tatt er mulig å ferdes her med kjøretøy. Men det gikk – sakte, humpete og nervepirrende, men det gikk.

Underveis stoppet vi flere ganger for å puste, strekke beina og la kameraene jobbe. Luften ble kjøligere, fjellene høyere, og trærne færre. Etter hvert som vi nærmet oss Manang, begynte luften å føles tynnere, temperaturen sank og fjellene vokste opp som vegger rundt oss.

Klokken 16:30 nådde vi endelig frem til Manang, 3 460 meter over havet. En liten fjellby omgitt av snødekte topper, steinhus og klare elver. Temperaturen hadde falt til nær null, og det første vi gjorde var å finne frem alt vi hadde med av varmt tøy.

Hotellet overrasket positivt – rent, hyggelig og med varmt vann i dusjen, noe som føltes som luksus på denne høyden. Rommene var iskalde, men i fellesrommet ble det fyrt i ovnen, og snart samlet reisende seg rundt varmen med te, latter og historier fra veien.

Manang hadde allerede en spesiell ro over seg – som om tiden gikk saktere her oppe i fjellene. Uten støy, uten hastverk – bare frisk luft, stjernehimmel og stillhet.

Dag 10 – Manang, 24. oktober

Dagen startet tidlig – frokost klokken seks, før vi satte kursen videre oppover fjellsiden til en liten landsby. Guiden vår forklarte at dette var en del av akklimatiseringen, for at kroppen skulle venne seg til høyden. Luften var merkbart tynnere her, og selv små bakker fikk pulsen til å øke – men utsikten gjorde det verdt hvert pust.

Etter frokost sto Blue Lake og Green Lake på programmet. Navnene lovet mer enn virkeligheten leverte. Blue Lake viste seg å være en liten dam – pent omkranset av stein og fjell, men langt fra det majestetiske navnet. Likevel ble det et fint stopp; vi gikk et stykke videre for å fotografere fugler, og fikk plutselig øye på en flokk blåsau (Blue Sheep) – elegante og sky, med fjellets farger i pelsen. Et øyeblikk som gjorde turen verdt det.

Green Lake derimot… var knapt et vann. Et lite søkk rett ved veien – mer grønn i navnet enn i virkeligheten. Vi lo litt av kontrasten mellom forventning og virkelighet, før vi kjørte videre.

Resten av formiddagen gikk med til litt kjøring i området, flere stopp for fotografering, og enda en observasjon av blåsau i fjellsiden. Lyset skiftet raskt her oppe, fra klar sol til tynn dis, og det ga landskapet en vakker, skiftende karakter.

Tilbake på hotellet ved tolvtiden ventet lunsj – enkel, men god. Etterpå ble det noen rolige timer med bildebehandling, kaffe og utsikt mot de mektige fjellene som omkranser Manang.

Utpå ettermiddagen dro vi igjen ut for å se etter dyr lenger inn i dalen, men denne gangen uten hell. Fjellene var stille, og det føltes som naturen hadde tatt kvelden før oss.

Vel tilbake på hotellet tok vi en lengre prat med guiden om resten av reisen. Vi ble enige om å kutte ned oppholdet i Kathmandu på slutten av turen, fra fire til to dager, og heller få flere dager i Chitwan.

Kvelden avsluttet vi med en enkel middag, før vi krøp til køys – hver under to dyner – i et iskaldt rom. Kulden bet i nesa, men stillheten utenfor og vissheten om å være midt i Himalaya gjorde det likevel til en kveld å huske.

Dag 11 – Manang, 25. oktober

Morgenen startet – som vanlig – tidlig her oppe i fjellene. Frokost klokken halv sju, og allerede før solen hadde fått ordentlig tak i fjelltoppene, satt vi i bilen på vei oppover mot høyden. Målet var et utsiktssted på 3 920 meter, der guiden mente vi skulle “puste oss sterke” – en del av akklimatiseringen for å tåle den tynne luften bedre.

Veien oppover var bratt og steinete, men utsikten gjorde turen verdt det. Luften var klar og kjølig, fjellene skinte i hvitt og grått, og langt nede i dalen glitret Manang som en liten flekk i landskapet. Da vi kom opp, fikk vi øye på en flokk med 17 blåsauer (Blue Sheep), som beitet i skråningen – elegante og sky, perfekt kamuflert mot fjellet. Over oss kretset en ørn, majestetisk, men altfor høyt til at vi fikk gode bilder.

Planen var å gå til fots rundt 20 minutter videre for å besøke en fjellgrotte, men i den høyden fristet det lite. Vi nøyde oss med utsikten, noen bilder – og et par dype pust.

Etterpå returnerte vi til hotellet for lunsj, før vi igjen la ut på tur – denne gangen videre innover dalen, så langt veien gikk. Fjellene åpnet seg rundt oss, dalen virket uendelig, og stillheten var total. Vi stoppet flere ganger for å speide etter dyr, men utover dagen ble naturen stille og dyrelivet fraværende.

Før mørket falt på, gjorde vi et siste forsøk på å finne sjakaler, men uten hell. Landskapet lå stille under den synkende solen – bare lyden av vinden mellom steinene fulgte oss tilbake.

Vel tilbake på hotellet ble det tid til en varm kopp te og en kort oppsummering av dagen. Høydeluften begynte å merkes, og alle bevegelser gikk litt saktere. Vi tok en rolig middag og krøp tidlig til sengs, godt innpakket under to dyner i et rom som føltes like kaldt som fjellet utenfor.

Dag 12 – Manang, 26. oktober

Frokosten sto klar klokken 06:30, men som så ofte før ble det litt utglidning i tid før vi faktisk kom oss av gårde. Litt over åtte startet vi dagens tur – målet var Ice Lake, som ligger på hele 4 600 meter over havet.

Bilen tok oss først opp til 4 260 meter, der veien sluttet, og det lå en liten steinhytta, som viste seg å være et hyggelig serveringssted. Derfra fortsatte vi til fots langs en smal sti som slynget seg oppover fjellsiden. Luften var merkbart tynn, og hvert steg krevde mer pust enn normalt. Vi stoppet på 4 330 meter, og bestemte oss for at det var langt nok. Kroppen sa tydelig ifra at vi hadde nådd grensen for komfort i høyden.

Men utsikten der vi sto – den var rett og slett til å miste pusten av, både bokstavelig og billedlig. Rundt oss lå de mektige Himalaya-toppene, blendende hvite mot en klar blå himmel. Nedenfor så vi hele Manang-dalen bre seg ut, med sine små landsbyer, grønne flekker og glitrende elver. Et øyeblikk av ren stillhet og storhet.

Etterpå vendte vi tilbake til hotellet for en rolig formiddag og lunsj. Det var godt å ta det litt med ro etter mange dager i høyden – bare sitte stille, se utover fjellene og la inntrykkene synke inn.

Etter lunsj dro vi ut igjen, denne gang nedover dalen mot Pisang, i håp om å se en ny sjø og nye landskap. Veien dit viste seg imidlertid å være ufremkommelig – steinras og ødelagte partier satte en effektiv stopper for turen. Vi snudde derfor og returnerte til Manang.

Kvelden ble avsluttet på hotellet med en enkel middag og en kald øl – en stille og god avslutning på en dag som bød på både høyder, pustepauser og utsikter som tok pusten fra oss. Deretter ble det tidlig kveld. I fjellet følger man rytmen til lyset – når mørket faller, inntreffer også roen.

Dag 13 – Manang → Jagat, 27. oktober

Frokosten sto klar klokken 06:40, og planen var å reise klokken sju. Men tradisjonen tro ble det litt forsinkelse, og først nærmere halv åtte kom vi oss av gårde.

Vi hadde hatt fantastiske dager i Manang, og egentlig skulle vi også tilbrakt denne dagen der. Men etter flere utflukter i området følte vi at vi hadde sett det meste. Derfor bestemte vi oss for å starte ferden sørover mot Chitwan, med en overnatting i Jagat underveis.

Vi valgte en litt annen «rute» ned enn den vi tok opp – og ordet vei er nok for sterkt. Det var en uforglemmelig kjøretur, gjennom et landskap som nesten ikke lar seg beskrive. Fjellene åpnet seg, dalene lå dype under oss, og de snødekte toppene – blant dem mektige Annapurna – ruvet som giganter over horisonten. Hver sving bød på nye utsyn, og sjåføren stoppet villig når vi ropte photo stop!. Det ble mange slike.

Rundt klokken 13:00 ankom vi «hotellet» i Jagat. Forventningene var beskjedne – og det viste seg raskt at det var like greit. En rask titt på rommet avslørte at standarden var mildt sagt enkel. Dusjen leverte kun kaldt vann, og sengetøyet så ut som det hadde hatt vært brukt i flere dager. Flekker på lakenet, møkkete putetrekk – det hele var en prøvelse etter dagene i fjellets klare luft.

Guiden tok affære og byttet på sengene selv, mens Unn og jeg trakk oss opp på takterrassen og tok oss en velfortjent øl. Vi ble sittende der en stund – slitne, litt frustrerte, men også glade for alt vi hadde opplevd. Solen varmet, temperaturen lå behagelig rundt 18–20 grader, og ølen smakte overraskende godt.

Vi ble enige om at én natt her får holde. Med kort lunte, men fortsatt med humør og tålmodighet i behold, tok vi kvelden tidlig. I morgen fortsetter vi reisen – forhåpentlig på bedre veier, og med et renere rom i sikte.

Dag 14 – Jagat til Pokhara, 28. oktober

Etter en natt med enkel komfort i Jagat våknet vi tidlig, pakket sakene og gjorde oss klare for neste etappe.

Så viste det seg at vi hadde hatt utrolig flaks.
Dagen etter at vi forlot Manang, våknet den lille fjelllandsbyen til et fullstendig vinterkaos. I løpet av natten hadde det falt over en halv meter snø, og alt sto stille. Veiene var stengt, busser og jeeper satt fast, og turister måtte evakueres med helikopter fra fjellsidene.
Myndighetene jobbet på spreng for å rydde snø, åpne veier og hjelpe folk som satt fast i høyden. Det var som om Himalaya hadde trukket gardinene igjen på et øyeblikk.

Vi satt trygt nede i lavlandet og kunne bare tenke på hvor annerledes alt kunne ha gått – hadde vi blitt igjen én dag til, ville vi vært fanget der oppe i snøkaoset. En påminnelse om hvor raskt fjellet kan skifte sinn – og hvor tynn linjen er mellom eventyr og utfordring i Himalaya.

Etter frokost satte vi kursen mot Pokhara, byen ved innsjøen som mange beskriver som Nepals mest sjarmerende og avslappede reisemål.

Den første delen av turen gikk langs samme veistrekning som vi kjørte opp mot fjellene tidligere – og å kalle det vei er fortsatt en overdrivelse. Det hadde regnet i løpet av natten, så underlaget var sleipt, gjørmete og fullt av dype spor etter lastebiler. Flere steder gled bilen mer sidelengs enn fremover, men sjåføren tok det hele med stoisk ro.

Og det skjer litt av hvert langs veiene i Nepal. I dag stoppet vi ved ei dame som sto med scooteren i veikanten. Veien var svært gjørmet, så vi forsto fort at hun ikke kom lenger. Det var en lærerinne som var på vei til skolen hun underviste ved, og var svært fortvilet. Da tok vår fantastiske sjåfør saken i egne hender, satt seg på scooteren og kjørte den opp bakken for henne. En overlykkelig lærerinne kunne fortsette på veien til sine elever.

Etter mange timer på humpete veier kom vi endelig ned til Dumre, der vi svingte ut på hovedveien. Her føltes det nesten luksuriøst å kjøre igjen – lange strekninger med fire felt, fast dekke og faktisk trafikkflyt! Vi fortsatte nordover mot Pokhara, omgitt av grønne åser og daler som gradvis åpnet seg mot lavere høyder.

Lunsjen tok vi på en liten veikro langs motorveien – enkel mat, men god og nylaget. Derfra gikk turen videre uten hastverk, og ved tretiden på ettermiddagen kjørte vi inn i Pokhara under blå himmel og varm ettermiddagssol.

Etter innsjekking på hotellet tok vi en tur ned til Phewa Lake, der livet myldret. Båter drev stille på vannet, barn lekte langs bredden, og boder solgte alt fra mangojuice til suvenirer. Utsikten mot fjellene i vest var fantastisk, med Annapurna-toppene som glitret i det fjerne.

Kvelden ble avsluttet på en vestlig restaurant ved innsjøen. En lokal musiker spilte gitar og sang på nepalsk og engelsk – høyt og ikke særlig godt, men med en entusiasme som gjorde det vanskelig å ikke smile. Maten var god, stemningen lett, og det føltes som en perfekt måte å avslutte dagen på etter mange mil på støvete fjellveier.

Pokhara ga et umiddelbart inntrykk av ro og rytme – et sted hvor tiden går litt saktere, og hvor man endelig kan senke skuldrene.

Dag 15 – Pokhara, 29. oktober

Dagen startet rolig og behagelig. Vi spiste frokost på Boomerang Garden, en hyggelig uterestaurant nede ved sjøen. Kaffen var god, sterk og varm – akkurat det som trengs for å starte dagen – og en klassisk engelsk frokost smakte godt.

Etterpå tok vi en kjøretur i området rundt Pokhara. Veien slynget seg oppover åsene, og vi fikk flere flotte utsiktspunkter over byen og Phewa Lake. Herfra kunne man se hvordan byen breier seg utover langs vannet, med Himalayas snødekte topper som en drømmeaktig bakgrunn.

Men med god utsikt følger også turisme – og det merkes. På toppen lå et tempel som trakk store folkemengder, og stedet bar preg av å være en typisk turistfelle. Likevel var det en grei opplevelse å gå en runde rundt i området, puste inn den klare luften og nyte utsikten før vi gikk tilbake nedover stien.

Neste stopp var en grotte som ifølge guiden skulle være spektakulær. I praksis viste den seg å være så full av folk at det knapt var mulig å bevege seg. Vi tok et blikk ned i mylderet, så på hverandre – og snudde. Nok en turistfelle – noen opplevelser er best sett fra utsiden.

Til lunsj returnerte vi til Boomerang Garden, hvor vi allerede følte oss som stamgjester. Samme bord, samme gode service, samme rolige stemning, og solskinnet som glitret i vannet rett utenfor.

Ettermiddagen brukte vi bare til å slappe av. Etter mange dager på veien og i høyden var det godt å ha en dag uten planer – bare rusle litt, nyte roen og la kameraene hvile.

Da kvelden kom, gikk vi gatelangs gjennom Pokhara. Byen hadde en egen energi i skumringen – folk som satt ute med te, musikk fra små barer, og lukten av krydret mat i lufta. Etter hvert endte vi nede ved sjøen igjen, der vi fant restauranten Utopia Garden. En nydelig restaurant med hyggelig atmosfære og utsikt over vannet. Her ble kvelden avsluttet på best mulig måte – god mat, vennlig betjening og den lune følelsen av å være midt i et lite paradis ved foten av Himalaya.

Dag 16 – Pokhara til Dulegauda, 30. oktober

Dagen startet grytidlig. Allerede klokken 05:20 satte vi oss i bilen og kjørte opp til et utsiktspunkt for å oppleve soloppgangen over Pokhara. Dessverre var været ikke helt på vår side – et grått skylag la seg som et tykt teppe over fjelltoppene, og de første solstrålene forble skjult bak disen. Likevel var det noe spesielt med stillheten der oppe – bare svake fuglelyder og et mykt, sølvgrått lys over dalen.

Etterpå kjørte vi rundt i åsene utenfor Pokhara. Små landsbyer, terrasserte rismarker og frodige dalsider passerte vi forbi. Vi stoppet hos en lokal familie – noen søstre som satt ute og rensket bønner i morgensolen. Et lite glimt av hverdagsliv i fjellet, enkelt og ekte. Senere tok vi en landsbyvandring mellom steinhus, geiter og bøfler, med barn som lo og vinket mens de fulgte etter oss et stykke på veien.

Lunsjen ble tatt på et lite sted med det treffende navnet “Hot and Spicy” – enkel fastfood, men overraskende smakfull. Etterpå vendte vi tilbake til hotellet for pakking og utsjekking.

Utpå ettermiddagen begynte turen mot Dulegauda i Gandaki-distriktet. Regnet fulgte oss nesten hele veien – et resultat av et kraftig lavtrykk som lå over India, med Nepal liggende i utkanten av dette værsystemet. Det førte med seg tunge, fuktige skyer og en jevn strøm av regn som aldri helt ville slippe taket.

Veiene ble raskt forvandlet til gjørmespor, og hvert hjulspor fyltes med vann. Strekningen var både smal og bratt, og flere steder slynget veien seg i tette spiraler oppover åssidene. Sikten var tidvis redusert til bare noen få meter – tåke, regn og grønt løv smeltet sammen i et dempet grått lys.

Da vi endelig nådde hotellet på toppen, føltes det som å ankomme en liten fjellstasjon – innhyllet i tåke, omgitt av dryppende trær og stillhet. Regnet trommet jevnt på taket, mens skodden la seg som et mykt slør rundt åsene. Et vær som både skjulte og forsterket landskapets dramatikk. Hotellet var overraskende fint, med utsikt utover dalen under oss. Middagen var planlagt som en utendørs BBQ, med grill og åpen ild under stjernehimmelen. Men været hadde andre planer. Regnet fortsatte å sile ned, og vinden danset rundt hushjørnene, så planene måtte endres. Kjøkkenet tok likevel utfordringen på strak arm – kyllingen ble grillet ute under tak, mens vi satt inne i varmen og hørte regnet tromme mot taket.

Resultatet ble en grillet kylling med varme smaker og god sjarm – perfekt etter en lang dag på kronglete veier. Og selv om BBQ-en ble innendørs, manglet det verken stemning eller smak.

Men dagens høydepunkt kom først etter mørkets frembrudd. Natt-turen etter leopard. Utrustet med lykter og spenning i kroppen fulgte vi den stedlige guiden ut i natten. Regnet hadde stilnet noe, og jorden dampet fortsatt etter dagens varme. Luften var tett og stille, og hvert eneste bladras fikk pulsen til å stige. Vi beveget oss forsiktig gjennom den mørke skogen, og lyset fra lyktene danset mellom trærne. Så – plutselig – en kraftig rasling i gress og busker ved siden av stien. Noe stort beveget seg og løp vekk – leoparden! Et øyeblikk, og så var den borte. Guiden sjekket stedet og fant hvor den hadde ligget, og hvilken retning den forsvant. Hjertet hamret, og stillheten etterpå var nesten elektrisk.

Tilbake på hotellet var det vanskelig å roe seg. En slik opplevelse – kort, men intens – setter spor. En perfekt avslutning på en lang dag, der fjell, regn og vill natur igjen minnet oss på hvor interessant det er å reise slike steder.

I morgen er planen å reise til Chitwan National Park.

Dag 17 – Dulegauda, 31. oktober

Morgenen startet rolig. Planen var enkel: vi skulle kjøre videre mot Chitwan, en etappe som etter planen skulle ta fem til sju timer. Nå skulle vi forlate fjellene og bruke de siste dagene blant jungel, elefanter og fugler.

Ved frokosten hadde vi blitt enige om å gjøre en liten endring i reiseruten – vi skulle droppe turen til Lumbini, Buddhas fødested. Et sted med mange templer og stor religiøs betydning, men vi følte ikke behov for enda flere helligdommer. Vi ønsket natur, dyreliv og ro, ikke køer og røkelse.

Men så kom meldingen som satte alt på vent: veien videre til Chitwan var stengt. Kraftig regnvær hadde utløst flere jordras, og deler av veien var ødelagt eller oversvømt. Politiet frarådet all ferdsel på strekningen, og det fantes ingen realistisk omkjøringsvei – alternativet ville vært to dagers omvei gjennom fjellene.

Dermed ble planene brått endret igjen. Vi var rett og slett værfaste – på et hotell midt i ingenmannsland, omgitt av tåke, grønne åser og den monotone lyden av regn.

Resten av dagen ble brukt til å vente – og håpe. Vi fulgte med på værmeldingene, som heldigvis lovet bedring neste dag. Så vi gjorde det eneste fornuftige: tok det med ro. Redigerte bilder, sorterte utstyr, og lot humøret flyte i takt med været.

Selv om vi ikke kom oss videre, var det noe nesten komisk ved situasjonen. Etter uker med støvete veier, høydemeter og eventyr, var det til slutt regnet som stoppet oss.

Vi satset på at morgendagen ville bringe sol – og en åpen vei mot Chitwan.

Dag 18 – Dulegauda → Sauraha i Chitwan, 1. november

Jeg glippet på øynene klokken 05:45 og kikket ut av vinduet. Himmelen var overraskende klar, og for første gang på flere dager så det ut som været endelig hadde snudd. Det ga håp. Da jeg våknet igjen en halvtime senere, hadde alt forandret seg – tåken lå tykk som graut, og fjellene var borte.

Ved frokostbordet ventet Shiba, allerede i gang med å ringe både veimyndigheter og politi. Rapporten var forsiktig positiv: «Nødvendig trafikk får kjøre.» Det var i alle fall et tegn på bedring. En times tid senere kom bekreftelsen vi hadde ventet på – veien var åpnet for all trafikk.

Bak hotellet lå en liten landsby, og jeg benyttet den korte ventetiden før avreise til å ta en runde med kameraet. Smilende mennesker, barn som vinket, og lukten av vedrøyk og våt jord. Jeg ble stående og tenke hvor varme og gjestfrie folk er her – alltid tid til et smil, selv midt i hverdagen.

Litt over klokken 11:00 startet vi ferden ned fra fjellene. Veien slynget seg bratt nedover, og gradvis forandret landskapet seg – fjell ble til åser, og luften ble tykkere og varmere. Vi stoppet et par ganger underveis, både for lunsj og for å handle litt av det Shiba trengte til de kommende dagene i lavlandet. Også fotografering av gribber ble det litt tid til.

Rundt 17-tiden kjørte vi endelig inn i Sauraha, byen i Chitwan som er omgitt av frodige trær, stillestående elver og et mykere, tropisk lys. Temperaturen lå godt over 25 grader – en grei forandring fra kulden i Manang.

Etter innsjekking på “Hotel Jungle Vista” hadde vi et møte med guiden som skal ta oss med inn i nasjonalparken. En eldre mann, rolig og erfaren, med et vennlig smil og en trygg fremtoning. Det merkes når noen har levd hele livet tett på naturen – dette lovet godt for dagene som kommer.

Til middag gikk vi over gaten til en liten restaurant. Enkle retter, vennlig betjening og en rolig atmosfære – perfekt etter mange timer på veien.

Det ble tidlig kveld. Allerede før klokken 22:00 var vi i seng. I morgen skal vi tidlig opp – for i Chitwan venter jungelen, og med litt flaks kanskje både neshorn, krokodiller og fugler i morgensolen.

Onsdag 5. november (dag 22)

Torsdag 6. november (dag 23)

Fredag 7. november (dag 24)

Lørdag 8. november (dag 25)

Søndag 9. november (dag 26)

Mandag 10. november (dag 27)

Tirsdag 11. november (dag 28)
Tidlig denne tirsdag morgenen kjører vi til flyplassen for å fly til Singapore. Der skal vi ha noen dager sammen med gode venner.

Avreise kl. 07:35. Det tar rundt 20 minutter å kjøre til flyplassen, fra hotellet vårt.