Bobilferie i USA 2019

Ofte, før vi reiser på lengre turer, oppretter vi en Facebook-gruppe, hvor vi legger ut daglige reisebrev. Det gjorde vi også på denne turen til USA. Gruppene er lukket, men alle kan finne den, og be om medlemskap. Men nedenfor finner du de samme reisebrev som på Facebook.

Snart klar for avreise fra Minneapolis
På vei gjennom Sør-Dakota
Bjørn i Grand Teton

Vi hadde kjørt bobil tidligere, da vi noen år hadde vår egen. Men den gang gikk turene stort sett innenlands i Norge. Nå skulle vi teste dette livet i USA

Det ble en svært så vellykket bobiltur, straks før pandemien rammet verden våren 2020.

Å reise på bobiltur på egenhånd, uten på forhånd å ha detaljplanlagt reiserute, har mange fordeler fremfor andre reisemetoder. Du har stor fleksibilitet da du har med egen bil hele veien. Du kan stoppe for å hvile, eller spise når du vil. Og så slipper du å pakke kofferten for hvert nye hotell.

Bobil, eller RV som de kaller det, er en stor industri i USA. Ikke bare er det tusenvis av campingplasser, og som er registrert i diverse app’er og nettsider, men det er et godt standardisert system. RV (Recreational Vehicle) er en fellesbetegnelse for campingvogner og bobiler av alle slag og størrelser.

Jeg tror det er noen flere restriksjoner på hvor man kan campe her, enn hjemme. Men der er lov å «villcampe» flere steder. Men campingplasser er det mange av. Og de er godt tilrettelagt. Bilen har store tanker for både vann, avløp og gass. Tilkoblingene er standardisert, slik at når du kjører inn på en plass, er det bare å koble til trykkvann, avløp og strøm. Og kabel-TV er det også på de fleste plasser. Men det er slett ikke gratis å ta inn på disse plassene. Prisene varierer selvfølgelig med standard og tilbud. Og så registrerte jeg at de også varierer med sted og popularitet. Laveste pris vi  betalte var UD$ 26 (NOK 226,-), men på de mer sentrale og populære kostet det fort vekk US$ 115 (NOK 1 000,-).

Og så lot jeg meg ikke stoppe i å imponeres, eller kanskje til dels provoseres, av de enorme «bobussene», eller «hjulhusene» som ruller rundt der. Som eksempel kan det nevnes at det en dag, kom et par digre slike «bobusser» inn på plassen. Den ene hadde en Porsche Cayenne hengende bak, den andre hadde to på tilhengeren, én terrengbil og én Ferrari. Andre hadde med garasjen på slep.

Ja, ja. Og slik gikk nå dagene.
Ønsker deg god lesing!

Dag 1, 25.04.19. Drammen – Saint Paul (Minneapolis)

Vekkerklokka ringte 02:30, med en back-up 02:35. Ikke lett å stå opp å den tiden, men flyet venter ikke. Så det var bare å brekke seg opp, for så å stupe i dusjen og deretter bekle våre kropper, pusse perleradene og hente våre, på forhånd påsmurte matpakker, og haste av gårde til Dalen Parkering. Gudskjelov, ikke mye trafikk på den tiden av døgnet.
Frokosten (les: matpakke) ble fortært i bilen i 110 km/t litt nord for Kløfta, og vi takket for maten i det vi svingte inn på Dalen Parkering.
Det er jo snart dyrere å la bilen stå på en parkeringsplass nå, enn å bruke den.
De tre siste siffer på speedometeret ble avlest til 701, for å kunne sjekke om bilen blir brukt under oppholdet. Det har jo vært påstander om slikt der, men vi har forøvrig kun positive erfaringer med Dalen parkering. Shuttlebussen sto klar, og “schutlet” oss til terminalen. Der var der klart for innsjekking, og det gikk rett igjennom med PC, iPad’er, Drone, og flere kameraer. Roet litt ned med to Cappuccinos, og så var det boarding. Kort tid til neste flybytte i Amsterdam, og også det gikk som smurt.
Å fly med KLM var en positiv opplevelse, sett i forhold til mange andre selskaper.
Turen “over dammen” gikk som normalt. Litt mat, ei lita flaske vin og deretter litt lesing, så innhentet søvnen oss. Og så var den turen over.

Men så var det passkontrollen, da. Den tar jo sin tid med fotografering, sjekk av pass, avlesing av fingeravtrykk på alle fingrene, fotografering på nytt, og til slutt en manuell sjekk av det hele. Men vi slapp da inn i landet, og klokka var 12 lokal tid.
Så var det ut av terminalen for å finne en taxi, men det var ikke enkelt. Veldig dårlig med skilting på denne flyplassen, så det ble litt fram og tilbake, inn og ut igjen, opp og ned og spørring, innen vi fant en taxi.

Hotellet lå kun noen kilometer fra flyplassen, så vi var der i løpet av få minutter. Og da dette ikke akkurat er byens sentrum, kryr det ikke av restauranter her. Håpet på et godt måltid ved ankomst, men det ble et par tacos fra en slags take-away.
Dagen etter skulle bilen hentes. Avtalte å komme ved 10-tiden. Da blir det gjennomgang og instruksjoner før vi setter av gårde, i retning vest. 

Overnatting: LaQuinta Minneapolis Airport Hotel (se kart)

Dette var dagen da bilen skulle hentes. Minneapolis ligger seks timer etter norsk tid, og det gjør kroppene våre også. Derved var vi lys våkne ved 2-tiden. Ble likevel noe mer søvn før vi ga opp, og sto opp.

Hotellet vi bodde på var ikke akkurat Hilton, men rommet med tilhørigheter var helt OK. Ved frokosttid ruslet vi ned i frokostrestauranten. Skjønt «restaurant» er en grov overdrivelse. For første gang på våre turer, opplevde vi at det kun var engangs-servise og bestikk tilgjengelig. Fødeutvalget besto av loff, noe ubestemmelig syltetøy, donuts, egenstekte vafler (som de over 120 kg fylte med sirup) og diverse frokostblandinger. Men kaffe’n var god.

Etter den «fortreffelige» frokosten, var det tid for å dra til Hastings, hvor bilen skulle hentes. Det var en strekning på 47 kilometer. Spurte derfor i resepsjonen om det gikk buss eller annen form for offentlig kommunikasjon til destinasjonen. Han svarte ikke, så bare på meg. Det var svar godt nok. Kontraspørsmålet ble om han kunne bestille en taxi. Vennlig opplyste han at taxi var dyrt, og at alternativet var Uber. Jeg takket for tipset, for det hadde jeg ikke tenkt på, og hadde heller aldri brukt det før. Likevel hadde jeg app’en på telefonen. Åpnet den, og bestilte. Og det var en positiv opplevelse fra ende til annen. Sjåføren kom som app’en lovte, prisen var estimert og ble forhåndsbetalt med PayPal. Sjåføren var hyggelig, og driks ble etterbetalt. – på PayPal. Rating ble gitt, 5x*.

Vel framme hos Cruise America i Hastings (se kart) ble vi tatt imot av hyggelige mennesker og instruert i bilens fasiliteter. En Ford som veier over fem tonn, hadde en 4,7 liters V8 motor som gikk på blyfri bensin og, som vi etter hvert erfarte, slurpet i seg mellom 2 og 2,5 liter pr. (norske) mil. Godt at bensinprisen var rundt det halve av norsk pris.

Så var vi klare for å sette i gang på vår vei mot ukjent mål. Men først måtte vi bunkre. Kjøleskap og fryser ble fylt opp med de lekreste godbiter. Deretter er det ikke mye å berette, annet enn rette veier og flat mark. Etter 317 kjørte kilometer og noen timer, sjekket vi inn på en bobilplass i Adrian, Minnesota. Her var det selvbetjent innsjekking. Og hvordan skulle man betale? Jo, med sjekk. Med sjekk?! Vi puttet noen dollar i posen, og håpet det gikk greit.

Vi koblet bilen til strøm, vann og avløp Deretter ble middagen tilberedt og fortært. Vi avsluttet kvelden med ost og kjeks til, og et glass rødt.

Livet er hva men gjør det til.

Overnatting: Adrian Municipal Campground (se kart)
Dagens distanse kjørt: 317 km
Total distanse kjørt: 317 km

«Jeg velger meg april, i den det gamle faller, i den det ny får feste;
det volder litt rabalder, – dog fred er ei det beste, men at man noe vil».

Han kunne like gjerne vært i Minnesota da han skrev dette, den godeste Bjørnstjerne B.

Vi fikk oss en god natts søvn. Dog våknet vi tidligere enn normalt, og oppdaget at det hadde kommet snø. Ja, det er april. I går startet vi turen i fint vårvær, akkurat slik våren kan være der hjemme. Sol, 10-12 varmegrader, museører på bjørketrærne og grønnskjær på jordene. Bøndene var i gang med våronnen, med sine enorme traktorer og andre slags maskiner. Men så ble vi altså innhentet. Men hva gjør vel det, når kaffelukten brer seg i bilen, og følges opp av lukten av egg og bacon. Det ble en adskillig bedre frokost i dag, enn i går.

Så la vi ut på I-90, motorvei Interstate 90. En fire-felts vei så kjedelig som bare en motorvei kan bli. Men jeg må si, det ble en opplevelse. En opplevelse, nesten helt uten opplevelser, om det går an å si det på den måten. Sør-Dakota er padde flatt. I hvert fall i dette området. Og om jeg vil eller ikke, så går tankene mine til Arne Bendiksen og hans «Prærien lå» fra 1961, eller den «Den siste mohikaner», som den egentlig heter. Dette er prærie! Ikke vanskelig å se for seg ridende cowboyer og indianere på 1800-tallet her. Litt etter litt gikk snø over til sludd, og sludd over til regn før sola klarte å ta delvis over. Alt blir så mye hyggeligere da.

Underveis, og i løpet av mange timer og adskillig flere mil, observerte vi noen hjortedyr her og der. Enkelte i levende live, andre ihjelkjørte. Men så, idet kjedsommeligheten holdt på å ta overhånd, kom vi til Badlands Nasjonalpark. Et område med natur i sterk kontrast til den i de tidligere omtalte, langtekkelige timer. Her var fjell med konturer og formasjoner vi sjelden eller aldri har sett. Det var rett og slett en imponerende natur.

Ved 16-tiden tok vi inn på «Badland Interior Campground». Det var ikke mange turister på den tiden, så utvalget av plasser var bra.

Dette ble et langt døgn, som for oss, da klokka vippet over midnatt, besto av 25 timer. Vi passerte nemlig en tidssone i det vi kjørte inn i «mountain time zone». Hvilket innebar at vi da lå sju timer etter Norge.

Det så da også ut til at vinden tok seg opp, og YR.no meldte også vind neste dag, men likevel forholdsvis godt vær.

Når det forøvrig gjelder YR.no, så stemte varslene deres veldig bra der borte.

Overnatting: Badlands Interior Motel & Campground (se kart)
Dagens distanse kjørt: 493 km
Total distanse kjørt: 810 km

Tidlig våken, som vanlig. Og det er jo ingen grunn til å ligge lenger når himmelen er blå, og sola også er klar for en ny dag. Forøvrig forløp også denne morgenen i henhold til innarbeidete rutiner. Ingen grunn til å endre på det, selv om vi i disse dager lever på smålige 15-16 m2. Og etter de sedvanlige gjøremål, satt vi kursen videre vestover. 

På veien mot Rapid City, kjørte vi videre gjennom Badlands. De fantastiske formasjonene vi ble introdusert for i går, er nok noe moderert på denne siden av nasjonalparken, men stadig imponerende. Og her fikk vi også litt kontakt med viltlivet. Først så vi «Prairie dogs», som slett ikke er hunder, men murmeldyr. Veldig nysgjerrige, og like sky. De er svært vanlige her i Nord-Amerika. Deretter dukket «Mule deer» opp, eller Mulhjort som de heter på norsk. Ikke ulik vår hjort, men den har en karakteristisk hvit bakpart. Mulhjorten finnes i det vestre USA, det sørvestlige Canada og det nordlige Mexico.

Så var det Mount Rushmore som skulle besøkes. Og så mye mer er det vel ikke å si om det. Fint å ha vært der, og genialt å besøke på denne tiden av året. Det er jo nesten ikke turister. Så hadde vi, på tips fra kjente, tenkt å kjøre «Needles Highway», som er en severdig strekning som går gjennom Custer State Park i Sør-Dakotas Black Hills. Men dette er smale veier med trange og lave tuneller, så der hadde bobiler ikke adgang. Så da ble det å legge seg ut på Interstate 90 igjen, for raskeste vei mot Yellowstone. Avstandene er lange, og vi måtte ha et stopp innen vi kom så langt. Stedet ble Buffalo. Vi hadde kommet til Wyoming.

Angående Interstate 90, så er dette USA’s lengste motorvei. Den går øst-vest. Starter i Seatle, og ender i Boston etter 4 860 kilometer.

Det blåste kraftig denne kvelden, og i det vi kjørte av I 90 i Buffalo, ble veien stengt for tungtrafikk på grunn av vindkuler opp mot 60 mph (28 m/s), så her slo oss til for kvelden. Vi hadde nå, mer følelse av å være i båt enn i en bobil, på grunn av de kraftige vindkastene.

Overnatting: Buffalo KOA Campground (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 526 km
Total distanse kjørt: 1336 km

Stormen ga seg, sola tittet fram og det var fire kuldegrader da klokka var 06. Tankene gikk til, og det var stor forbannelse over, han som hadde plassert kontrollenheten til varmeanlegget i bilen, utenfor rekkevidde fra senga. Det var kaldt i bilen. Men ikke noe å gjøre ved det, nå var det tid for å teste nyinnkjøpt kaffetrakter. Ervervet under gårsdagens innkjøpsrunde på Walmart. Den var ikke stor, men fungerte perfekt. Det smakte nydelig med nytraktet kaffe.

Vi sjekket værutsiktene for dagen, på ruten vi skulle kjøre. Og YR kunne melde fint vær mesteparten av dagen, men snø på kvelden. Så var det bare å se om det ville slå til.

Første stopp var en bensinstasjon. Denne bilen var  jo tørstere enn et bybud.

Deretter bar det av gårde til «Little Bighorn Battlefield National Monument» (Se kart). Det var jo her General Custer endte sine dager i juni 1876, kun 36 år gammel. Underveis krysset vi grensen mellom Wyoming og Montana. Fortsatt på Interstate 90, men du verden for en flott natur Montana har å by på. Vi endte opp i Livingstone, ikke langt fra nordre innkjøring til Yellowstone nasjonalpark. Vi hadde spart mange mil om vi kunne kjørt inn østre inngang, men den var stengt. Den skulle ikke åpne før 3. mai.

Og YR fikk rett igjen. Vi hadde flott vær nesten hele tiden, men etter hvert som vi nærmet oss, og kunne se Rocky Mountains i det fjerne, begynte det å snø. Riktignok ikke så mye at det la seg på veien, men etter at vi hadde sjekket inn på plassen, snødde det vannrett. Og det skulle det gjøre til natten også. Så da var det bare å se om vi kanskje «skulle bli liggende på været» neste dag.

Vi var godt fornøyd med bilen vi hadde. Akkurat passe til vårt bruk. Men den ble puslete sammenlignet med flere av de som rullet inn på plassen her denne kvelden. Dobbelt så lange og mye høyere. Men ikke bredere, -før de slidet ut både stue og kjøkken og ble nesten dobbelt så brede. Og ikke bare det, men jammen hadde de skaphenger hengende bak. Og derfra rygget de ut grombilen, slik at de kunne kjøre i butikken. Det grenser til vulgært. Men, hvorfor være stor når man er lykkelig som liten!? (trøster vi oss med).

Overnatting: Osen’s RV Park & Campground (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 460 km
Total distanse kjørt: 1797 km

Etter gårsdagens, og nattens snøfall, bestemte vi oss for å bli i Livingston en dag til, i påvente av bedre vær. Vi lå på en fin plass med trivelig vertskap, og vi hadde funnet oss godt til rette. Men etter frokost så vi at snøen smeltet, og det ble lysere og solen så ut til å bryte igjennom. Så da ratifiserte vi fjellvettregel #8, «Det er ingen skam å snu». Vi ombestemte oss altså, og satt kursen mot Gardiner. Gardiner ligger helt på grensen til Yellowstone Nasjonalpark, og kun 10 kilometer fra grensen til Wyoming.

Men, som sedvanlig. Først noen innkjøp. Etter noen kalde netter, og ditto morgener, måtte vi gjøre noe med temperaturen i «hytta». Det er jo varmesystem i bilen, men det går kun på gass, og det har vi ikke lyst til skal stå på om natta. I tillegg støyer det ganske mye. Derfor var en elektrisk varmeovn første post på handlelista. Google og Google Maps er en genial kombo. Så, spot on «Livingston’s Ace Hardware», og varmeovnen var sikret. Samme hjelpemiddel ble benyttet for å finne et sted hvor vi kunne fylle propangass. Gasstanken ligger integrert i bilen, så det var som å fylle bensin.

Så bar det sydover mot Yellowstone. Landskapet endret seg. Prærie ble erstattet med fjell og dal, og stressende motorvei med hyggelige landeveier. Skydekket ble høyere, og fjelltoppene hvitere, og innimellom tittet solen fram. Bison og andre dyr fikk vi også se innen vi, etter vel en times kjøring, kjørte inn i Gardiner. Her hadde vi på nettet funnet fram til en plass vi ønsket å ta inn på, men det viste seg at den ikke sesongåpnet før dagen etter. Men innehaveren dukket opp, og plass fikk vi.

I motsetning til de plasser vi hadde ligget på tidligere, på denne turen, befant vi oss nå i gåavstand til en liten by, hvor det var både aktivitets-, shopping- og restauranttilbud. Derved ble det middag «på by’n» i kveld, -på «Cowboy». Et rustikt spisested, med ikke altfor god mat, men likevel OK. Hittil hadde vi tilberedt og spist alle måltider i bilen, så det var greit å spise ute. Så slapp jo Unn å vaske opp, også.

Etter dager med lange kjøreetapper, var det godt å «ankre opp» tidlig i dag. Vi var kommet dit vi hadde sett fram til, og følte at ferien virkelig startet. Heretter skulle ferden gå sydover, hvilket skulle tilsi høyere temperaturer. Snart skulle vi oppleve Yellowstone Nasjonalpark, og vi hadde store forventninger.

Overnatting: Rocky Mountain RV Park + Cabins (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 90 km
Total distanse kjørt: 1887 km

Opplevelsene overgikk forventningene. Dette var fantastisk. Vi våknet til sol fra nesten skyfri himmel. Og jammen var det det varmt i bilen også. Den nyervervede varmeovnen levde opp til forventningene. Etter en rask frokost, så rask den kan bli når det skal traktes kaffe og stekes egg og bacon, kunne vi ikke vente lenger med å komme oss av gårde. Yellowstone ventet. Det var jo dette vi var kommet for. Og som innledningsvis antydet; dette ble en fin dag. Denne nasjonalparken er fullt på høyde med hva vi har sett i både Afrika, Asia og Sibir. Vi skal selvfølgelig ikke glemme den norske naturen, som også er «top notch». Det som gjør det så overveldende her, er vel at det både er annerledes, og så enormt mye større en den norske. Og så er det dyrelivet da, selvfølgelig. Dette er et vulkansk område, med en mengde varme kilder og geysirer. Pussig å kjøre rundt i området, for så å se damp som stiger opp av bakken, eller små vann hvor tåken ligger tett over. Enkelte steder kommer varmt vann opp av hull i bakken, og omdanner landskapet til trolske landskap og formasjoner.

Vi så ikke mer enn en brøkdel av Yellowstone, denne første dagen. Delvis fordi noen områder fremdeles var vinterstengt, delvis fordi vi ikke hadde nok tid. Men vi skulle ha flere dager her, for å få med mer av herlighetene.

Det lå stedvis mye snø i områdene vi kjørte, men veiene var bare og tørre. Enkelte steder var det brøytekanter på et par meter.

Første stopp på turen var Mammoth Hot Springs (Se kart). Deretter Lamar Valley (Se kart). Det dominerende dyrelivet er bison, men vi så også ulv. Riktignok på veldig lang avstand, så noen gode bilder var ikke mulig å få. Deretter inn til Canyon Village, men dette var uten de store opplevelser. Og selv om vi reiste fra en plass i Montana, til en annen plass i Montana, har vi tilbrakt mesteparten av dagen i Wyoming.

Forøvrig ble det servert angus-biff til middag i kveld, tilberedt av Unn, i bobilen. Og jammen serverte hun et glass rødt også.

Overnatting: Grizzly RV Park & Cabins (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 277 km
Total distanse kjørt: 2164 km

Vi våknet opp til strålende solskinn, på en plass for bobiler, midt i West Yellowstone. Morgenen forløp som sedvanlig, med kaffe, nyheter og frokost innen vi igjen la turen inn i Yellowstone. Målet var «The Old Faithful». Yellowstones største geysir.

«Old Faithful» (Se kart) fikk sitt navn i 1870, og ble dermed den første geysiren i en nasjonalpark til å få et offisielt navn. Navnet, “Gamle trofaste”, kan sies å være velfortjent, ettersom geysiren er svært punktlig, med et utbrudd omtrent hvert 65. minutt. Da kaster den kokende vann mellom 30 og 55 meter opp i lufta. Ellers finnes mange mindre geysir og varme kilder i Yellowstone, én av seks nasjonalparker i verden, med geysirer.

Etter endt besøk her, var målet Grand Teton National Park, som ligger rett sørover fra «Old Faithful». Men veien mellom parkene var fremdeles vinterstengt, slik at vi måtte tilbake til West Yellowstone, og kjøre sørover derfra. Men det var vi klar over før vi kjørte inn i parken. Det finnes gode og oppdaterte informasjonssider for parkene der borte, i tillegg til informasjonssentre.

Faktisk måtte vi ganske langt sør for å komme til dagens destinasjon, som var området øst for Jackson Lake, et flott naturområde. Her skal det være et utbredt viltliv, så vi håpet på noen fine opplevelser. Og det fikk vi da jammen også. Ikke langt fra veien så vi tre brunbjørner, en mor med to unger. Først så vi de på rundt hundre meters avstand, men de kom etterhvert nærmere veien. Da de nærmet seg veikanten, reiste vi.

Så merket vi igjen at vi var tidlig ute i forhold til turistsesongen. Ingen turistplasser i Grand Teton var åpnet ennå. Men hva gjør vel det!? Vi hadde jo med alt vi trengte for å ha det bra. Så denne gangen ble det overnatting på en avkjørsel, midt i ødemarken.

Overnatting: Willow Flats Overlook (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 383 km
Total distanse kjørt: 2547 km

Det å overnatte i Grand Teton National Park helt i begynnelsen av mai, på en plass uten strømtilkobling, betyr at det er kaldt å stå opp. Jeg har jo tidligere omtalt han duden som har plassert varmeregulatoren uten for rekkevidde fra senga. Han lå ganske langt fram i panna da jeg våknet ved seks-tida i dag. Fem-seks kuldegrader ute, og vinduene i bilen fulle av rim på innsiden. Godt at Unn lå ytterst. Det var helt umulig for meg og komme ut av senga så lenge Unn ikke har stått opp. Taktikken fungerte fortsatt. Det varte ikke lenge før temperaturen var såpass at jeg også kunne stå opp. Startet strømaggregatet og bilen, og satt på den elektriske varmeovnen. Så var det plutselig så levelig i Teton Nasjonalpark at det gikk an å se ut av vinduene. Ikke en sky på himmelen, og sola skinte på de snødekte toppene, blant andre på den høyeste av de alle, Grand Teton-toppen, som stikker 4197 meter over havet.

Ikke noe spesielt reisemål denne dagen, annet enn at vi bestemte oss for å kjøre i retning Salt Lake City. Håpet på å se noen viltliv på veien sørover, og noe dukket opp. Noen for raske til å bli digitalt foreviget, mens andre poserte villig.

På formiddagen forlot vi Wyoming, og kjørte inn i Idaho. Og så ble det noen innkjøp og bensinfylling, før vi tok inn på en plass i Lava Hot Springs, et tettsted med noen hundre innbyggere. Vi var nå kommet endel både lavere og lenger sør enn i går, hvilket ga oss (nesten) sommertemperaturer. Her gikk det an å sitte ute i kortermet.

Etter hvert ble det en tur opp i byen, en by som ifølge byens nettside har 419 innbyggere. Og da jeg ruslet rundt i dette lille tettstedet, fikk jeg en underlig fornemmelse. Det var brede gater (det var to), brede fortau og skilt som fortalte hva som fantes bak fasadene. Det være seg Wells Fargo, Hot Spring Saloon, Lodging, Sheriff’s Office og Telegraph. Noen fasader var av tre, andre av mur. Og det var fasadene som var finest. Bakover var det så som så. Og så innså jeg det. Bortsett fra at hester var byttet ut med biler, og treskilt med lysreklame, så jeg plutselig for meg en god gammeldags by, fra en dårlig spaghetti western. Manglet bare «Clinter’n».

Vi fant ingen fristende restaurant som kunne servere oss en «real american steak», så det ble entrecote i bilen i stedet.

Overnatting: Lava Hot Springs KOA Holiday (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 266 km
Total distanse kjørt: 2813 km

Så ble det Salt Lake City. Kun et par timers kjøretur fra Lava Hot Springs, og nesten hele tida på Interstate-veier. Her var fartsgrensene noe varierende, men stort sett 80 mph, noe som tilsvarer litt i underkant av 130 km/t. Det var ikke noen behagelig fart for den bilen vi kjørt, så jeg stilte cruisekontrollen på 65 mph (ca. 105 km/t), og det sto den på inntil vi svingte av til sentrum av byen. Her hadde vi forhåndsbestilt plass, på Salt Lake City KOA. KOA er en organisasjon som har campingplasser over hele USA.

Vi kom stadig nærmere varmt vær. Noe vi tydelig merket på alle insekter på frontruta.

Vel framme i Salt Lake City, og bilen parkert, ble det lunch ute i det fri. Det var da 22 grader og stekende sol. Vi måtte flytte oss i skyggen. Hittil hadde vi vært glade for å ha godt varmesystem i bilen, nå var vi glade for å ha aircondition.

Ut på ettermiddagen reiste vi inn til sentrum av byen. Tok trikk. Veldig greit og effektivt. Salt Lake City er hovedstaden i Utah, og har ca. 200 000 innbyggere. På forhånd hadde vi fått noen gode tips. Og et par av de benyttet vi.

Etter endt bytur, var det bare å ta trikken tilbake.

Det skjedde ikke så mye denne dagen, så derfor ble det heller ikke så mye å berette. Tenkte derfor å si litt om doningen vi kjørte.

Bobilen vi kjørte, er bygget på et Ford-chassis. Tilsammen er den 7,6 meter lang og 2,54 meter bred.  Interiørmessig er den svært lik de vi ser hjemme i Norge. Det finnes «alle» bekvemmeligheter ombord. Det er kjøl, frys, mikrobølgeovn, koketopp, do og dusj. To separate aircondition, én for bilen og én for boenheten. To faste senger bak i bilen, to over førerhytta samt at «salongen» kan rigges til en soveplass. Men jeg vi si at den passer best for to personer. Det vil bli svært trangt til fem.

Ombord var det friskvannstank på 151 liter. I tillegg var det tilkobling for trykkvann. Gråvannstanken rommet 93 liter, det samme gjorde sortvannstanken. Propantanken rommet 46 liter. Varmtvannstanken var på 23 liter. Integrert var også et strømaggregat på 3 kW, samt solcellepanel på taket.

Når det gjelder selve bilen, som altså var en Ford, var det snakk om modell E-350 med en 4,7 liters V8 bensinmotor som yter 350 hk. Den brummet og var slett ingen sinke i trafikken. Så var det selvfølgelig automatgir og cruisekontroll.

Bensintanken rommet 208 liter, og godt var det. Ellers hadde det blitt mange stopp for fylling. Den brukte mellom 2,6 og 3 liter pr. mil (10 km). Da var det godt at bensinprisen var ca. det halve av hva den var i Norge. Kr. 6,69 betalte vi ved siste fylling.

Overnatting: Salt Lake City KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 238 km
Total distanse kjørt: 3051 km

Denne dagen kom sommeren til oss! Eller rettere sagt, det var vel vi som kom til sommeren. Våknet til solskinn og god morgentemperatur. Rutinene forløp som normalt, og ved 9-tiden var vi på veien igjen. Dagens plass, i Moab, bestilte vi i går, og planen var å kjøre inn i Arches National Park (Se kart) før vi sjekket inn på plassen. Men vi tok det rolig underveis, og gjorde noen stopp, blant annet i Moab City. En liten, men trivelig by som tar imot mange turister hvert år. De fleste i forbindelse med at de skal besøke Arches National Park og Canyonlands National Park. Akkurat som oss.

Mye av veien denne dagen gikk på Interstates. Det gikk fort, og det var mye trafikk. Ut av Salt Lake City var det opp til sju filer i veien. Men likevel var det mye fin natur å skue. Rocky Mountains er fasinerende. Vi kjørte over prærier med rette strekninger. Vi kunne komme over en topp, og så lå den en rett vei framfor oss som var mer enn 10 km lang. Snart kjørte vi ned gjennom daler med fjellformasjoner vi aldr før har sett. Det var øde strekninger, men av og til dukket noen bosettinger opp. Underlig hvordan folk bor. Også noen kullgruver dukket opp. Og kullet skal fraktes. Det fraktes på tog så lange at vi ikke kan se første og siste vogn samtidig. Vi forsøkte å telle, men kom ut av telling. Vi anslo rundt 200. Stort sett to lokomotiv foran, og ett bak. Og de gikk på diesel. Mon tro hvor mye CO2 det er?

Tida gikk, og vi fant ut at vi ville se begge parkene i morgen i stedet. Sjekket derfor inn på plassen, skiftet til kortbukse og T-skjorte, for her var det varmt. 29 grader viste termometeret. Da var det bare å få på airconditionen i bilen, slik at det kunne bli levelig der inne til kvelden.

Overnatting: Moab KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 386 km
Total distanse kjørt: 3437 km

Etter at vi forlot Moab, var vi i områder uten nett et par dager. Det som var hyggelig med det, var jo alle Facebook-meldingene vi fikk, da vi igjen var på nett, og hvor noen savnet reisebrevene på Facebook, og andre var bekymret for hva som hadde hendt. Godt å ha venner og familie som bryr seg.

En ting er hva Gustav Vigeland har skapt, en annen ting er hva naturen selv har skapt. Men med all respekt for Vigeland, denne dagen hadde vi en fantastisk dag i både Arches NP og Canyonsland NP. Bare en ting å si; overveldende. Det finnes tusenvis av «skulpturer» og fantastiske og underlige formasjoner. Og jeg må bare overlate til bildene å beskrive dette ytterligere. Hadde jeg verbalt kunne visualisere dette, hadde jeg kanskje vært poet, lyriker eller forfatter?

Innhentede informasjoner fortalte oss at det er mye folk i Arches allerede fra mars måned, så vi bestemte oss for å dra tidlig. Stilte alarmen motvillig på 06:00, og det var da vi sto opp i dag morges. Rutinene skjedde hurtigere enn vanlig. Ingen ting ble kansellert, men bare fortere. Før sju var vi på veien, og i parken kort tid deretter. På denne tiden av døgnet hadde vi parken nærmest for oss selv. Fint å kunne holde eget tempo, stoppe hvor vi vil, og få parkert bilen når vi ønsket å gå til interessante steder.

Arches og Canyonsland har en del likheter, men også sine særpreg. Arches med sine buer og «skulpturer», eller obelisker, om man vil, over enorme områder. Canyonsland med, som navnet tilsier, canyoner. Men også her finnes buer.

Det er restriksjoner når det gjelder camping i nasjonalparkene, men det finnes opparbeidete plasser. En slik fant vi i Canyonsland, og slo oss til der. Asfalterte oppstillingsplasser med bord, benker og grill. Og også overbygg, slik at vi fikk skygge. Og godt var det, for sola varmet godt. 23 grader da klokka var 17:00, selv om vi befant oss i et par tusen meter over havet. Forøvrig ingen fasiliteter. Jo forresten, det er søppeldunker, basert på kildesortering. Og i terrenget fants ikke søppel overhode. Dette var villcamping av ypperste klasse.

På kvelden ble grillen tent, og på den ble det lagt en filet av, – ja, etter å ha sett så mye bison, måtte vi jo selvfølgelig prøve det.

Overnatting: Willow Flat Campground (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 159 km
Total distanse kjørt: 3597 km

Torrey i Utah? Ikke sikkert du finner det på kartet. Et bittelite sted utenfor Capitol Reef National Park (Se kart). Vi hadde tenkt å overnatte i nasjonalparken, men alt var fullt. Det er jo ikke hver dag vi er tidlig ute.

Etter morgenritualet kom vi oss på veien, og kjørte til de gjenstående deler av Canyonsland, som vi ikke kjørte i går. Veldig forståelig hvorfor det kalles Canyonsland. De er mange, og de er imponerende, canyonene her. Men var fullstendig klar over at dette ikke varr verdens største. Den gjenstår. Og den nest største, Fish River Canyon i Namibia, hadde vi besøkt tidligere.

Etter Canyonsland, satt vi altså kursen mot Capitol Reef National Park, og etter bortimot tre timers kjøring, entret vi parken. Den er ikke stor, men også her var det imponerende natur. Det var til å bli fjetret av. Underveis mot Capitol Reef bygget det seg opp skyer i den retningen vi kjørte. Masse lyn i det fjerne, men jammen unngikk vi det meste. Noen få dråper på frontruta mens vi kjørte, og en liten skur i det vi ankom Torry RV Campsite.

Denne kvelden ble det Angus entrecote til middag. Ikke på grill denne gang, men i panne. Litt for lav temperatur til å grille ute i dag, 12 grader. Som vanlig; Unn er kokk.

Ut over kvelden ble det regn og vind.

Overnatting: Sandcreek RV Park (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 328 km
Total distanse kjørt: 3925 km

Vi sovnet til regn og vind, og våknet til sol, – og vind. Slappet godt av på morgenen, da vi ikke skulle kjøre langt denne dagen. La da også turen utenom de store veiene, og kjørte i stedet, delvis på det vi kanskje kan kalle bygdeveier. Lite, eller rettere sagt nesten ingen trafikk, da vi kjørte gjennom Black Canyon. Ikke de største naturopplevelsene der, men riktig hyggelig var det.
Værutsiktene underveis var, «delvis skyet og med enkelte regnbyger, som kan gå over til sludd», – og det gikk over til sludd.
Før vi forlot Torrey, ble vi fortalt av en tysker vi kom i snakk med, “dass es viele Touristen in Bryce war”. Han kom derfra dagen før, og kunne også fortelle at det var svært vanskelig å få plass der nede.
Vi ankom Bryce Canyon City (Se kart) ved halv tolv-tiden på formiddagen, og da skinte sola. Du vet, for livets glade gutter går sola aldri ned. Vi fikk super plass på Ruby’s Inn RV Park & Campground. Der ble vi møtt av en hyggelig dame i resepsjonen, som, etter å ha fått mitt navn, kunne fortelle at bestefaren hennes het Gunnar (men han var dessverre svensk). Så ble det litt morsomheter ut av det. Det er ikke så mye som skal til bestandig.
Så fikk vi vite at vi kunne kjøre rundt i parken på egenhånd, men at vi sannsynligvis ikke kunne stoppe noen steder, da det, som tysker’n hadde sagt, var tett av turister, og biler der. Alternativet var å ta shuttlebussen, som stoppet på alle interessante plasser. Bussene gikk med 12 minutters intervaller, så det var bare å gå av, for så å gå på neste buss. Vi gikk ikke av på alle plasser, men tok bena fatt i stedet, og gikk heller langs kanten av canyonen. Og du storeste! Hva var det vi fikk se? Et underverk vi aldri kommer til å glemme. Dette overgikk det meste av hva vi tidligere hadde sett. Dette er Vigelandsparken, Arches Nationalpark, Canyonsland, Badlands, Geiranger, Dukeli og Drammen på en gang. Og så på selveste frigjøringsdagen, da gitt! Kan det bli bedre!?
Ved solnedgang ble det en tur rundt i parken.
Deretter satt kokka i gang med kveldens herligheter. Det begynte etter hvert å lukte godt i «koia», og snart var middagen klar.
 

Overnatting: Ruby’s Inn RV Park & Campground (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 171 km
Total distanse kjørt: 4096 km

Ja da, så var vi på den blå skalaen på termometeret igjen. Ikke langt, men et par grader under null, var det på morgenkvisten. Men hva gjør vel det når sola skinner.
Etter litt påfyll av proviant og propan, var det bare å fyre opp V8-ern, høre den brumme, for så å aktivere cruisekontrollen, og høre den summe. Deretter lå et par timer på stort sett rette veien foran oss, i retning Zion National Park (Se kart). Det var ikke så stor park, men du verden hvor mange turister den rommet. Men naturen var fin, med smale og svingete veier, og også et par tuneller. De hadde vi forresten ikke sett mange av på turen. Faktisk var dette de første, bortsett fra en slags «bue» som vi kjørte gjennom tidligere.
Ved halv elleve-tiden passerte vi grensa til Arizona, hvilket vi også gjorde senere på dagen. Veien snodde seg på grensa mellom Utah og Arizona, så da ble det litt ut og inn i disse statene. Men etter hvert endte vi altså opp i Arizona. Nærmere bestemt ved Lake Powell, hvor vi tok inn på en trivelig plass, hvor vi fikk besøk av en harepus. Og der ble vi til neste dag.
Været og temperaturen var ganske OK, men det blåste en litt sur vind ut på kvelden. 

Overnatting: Wahweap Campground Lake Powell (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 383 km
Total distanse kjørt: 4479 km

Jeg skulle vært en god skribent, om jeg skulle kunnet skrive mye interessant om denne dagen, og de 200 kilometerne vi kjørte. Det hadde regnet om natten, og det bøtta ned på dagen. Men dog med noen solglimt innimellom. Det morsomste som har skjedde, var at klokka på telefonen stadig justerte seg en time fram, og tilbake igjen. Flere ganger. Grunnen var at vi passerte grensa mellom Utah og Arizona, og også kjørte i områdene ved grensa. Disse to statene ligger i samme tidssone, Mountain Time, men noen steder i Arizona, benytter de sommertid. Men vi var på ferie, og brydde oss lite om klokka.
Likevel ble det noen glimt av det monumentale, og som vi forventet å se.
Vi lå på en plass i Monument Valley, på Utah-siden av grensa.
Det lysnet etter hvert i horisonten, og YR.no kunne melde om at bedre vær var i vente.

 

Overnatting: Monument Valley KOA Journey (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 221 km
Total distanse kjørt: 4700 km

Vi våknet til sol og akseptabel temperatur. Dette tydet bra for dagen videre. Vi kjørte tidlig inn i Monument Valley, og inn til besøkssenteret. Det går vei rundt i Monument Valley, men det er ikke lov med bobiler. Og det kan jeg godt forstå. Syntes det var merkelig at privatbiler i det heletatt hadde lov, da jeg så hvordan veier det var der, eller kanskje ikke var. Dette var veier for firehjulstrekkere. Og det var da også det vi kjørte. Vi tok en privat tur med guide. Veldig fint å være de eneste i bilen, da man kunne stoppe der man ønsket for å fotografere, uten å være avhengig av, eller til irritasjon for andre.
Monument Valley var fin, men jeg følte kanskje at vi etter hvert hadde blitt litt blaserte. Vi hadde jo sett så mye fantastisk. Men likevel var det verdt å ta med seg denne parken også.
Etter endt rundtur, reiste vi tilbake til Lake Powell og Wahweep Campground & RV Park, hvor vi også var forrige dagen. Turen gikk i vandt landskap, med mye rette veier over prærier, men også fin natur.
Tilbake i Lake Powell installerte vi oss på plassen vi ble henvist til, og så var det bare å vente på Eik, Lara og Stig. Og jammen dukket de opp ganske snart. Da ble det «liv i leier’n», for Eik var i kjempeform og klarte å underholde oss alle fire, helt fram til leggetid. Dette var trivelig.
Eik falt i søvn, og så ble det grilling i det fri. 25 varmegrader og sol fra blå himmel skapte en fin ramme rundt familiesammenkomsten.
Det ble en fin kveld.

 

Overnatting: Wahweap Campground Lake Powell (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 224 km
Total distanse kjørt: 4924 km

Vi avsluttet gårsdagen med fint vær og hyggelig samvær. Og jammen fortsatte det på samme måte i dag tidlig. Strålende sol, og frokost i det fri, sammen med Stig. Lara var i full gang med morgenrutinene med Eik. Før avreise ble det en hyggelig stund med dem alle. Dette var trivelig.
Stig og Lara satte kursen nordover, mot de trakter vi kom fra, og vi satte kursen mot der de kom fra. Nemlig Grand Canyon. Et par timers tur i varierende landskap. På mange måter det samme som vi har opplevd så mange ganger nå. Rette veier, ensformige strekninger, men likevel interessant. Ny natur, nye formasjoner. Dette tar jo ingen ende. Det nye vi opplevde på vår vei til Grand Canyon, var at vi til tider følte at vi kjørte gjennom et månelandskap.
Og så, – så kom vi til Grand Canyon. GRAND CANYON! Jeg skrev i går at vi kanskje begynte å bli blaserte på grunn av alle naturopplevelser. Men nei. Den følelsen var borte nå. Det synet som møtte oss her, var bare gedigent, overveldende, mektig, spektakulært, unikt og mange andre adjektiver som jeg kan, men det hadde kanskje virket overdrevet. Så for å roe meg noe ned, må jeg bare si at dette var å regne som en åpenbaring. Hadde jeg hatt den minste tro på «den allmektige», hadde jeg nok blitt religiøs i dag. 
Grand Canyon er en turistmaskin, men jeg vil likevel ikke kalle det ei turistfelle. Vi var slett ikke alene der, og riktignok slet vi med å finne parkeringsplass Men vi lyktes. Fra parkeringsplassen gikk det gratis shuttlebusser til forskjellige utsiktspunkter. Og der imellom gikk det stier. Unn og jeg gikk en lang tur langs kanten, og kunne beskue underverket fra forskjellige vinkler og kanter. Alle like overveldende.
Etter hvert tok vi inn på en plass i Williams, en times kjøring sør for Grand Canyon. Her ble vi sittende og planlegger veien videre. Vi ble enige om å kjøre i retning Las Vegas, men bestemte oss for ikke å reise innom der. Hensikten med vår tur var jo å oppleve natur og dyreliv. Og så visste jeg at det ville komme kommentarer på at «der må dere bare stoppe». Men her var det vi som bestemte!
Hva vi skulle gjøre den siste uka, var vi ikke sikre på. Skulle det bli flere naturparker, eller skulle det bli kyst, sjø og bading? Vi hadde jo nå kommet til sommeren.
 

Overnatting: Grand Canyon, Williams KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 312 km
Total distanse kjørt: 5236 km

Åå, for ein strålande morgon!
Litt kjølig, men sol, sol, sol og bare blå himmel. Og i godværet ble ruten lagt om litt. Vi bestemte oss for ikke å kjøre mot Las Vegas, slik hadde planlagt. Vi valgte i stedet å kjøre mot Joshua Tree Nasjonalpark. Veien dit var ikke veldig spennende. Vi kjørte to-tre timer på Interstate 40, gjennom mer eller mindre ørken. Men innimellom opplevde vi naturskjønne partier. Etter hvert som vi kom sydover, dukket det først opp store kaktuser, og deretter palmer. Vi var på vei mot sydligere breddegrader. Og ikke bare var det vegetasjonen som fortalte oss det, men også termometeret. Ved to-tiden viste det 36 grader. Pluss! Celsius! 
På veien kjørte vi forbi, ja tro det eller ei, London Bridge. Den originale London Bridge! I Lake Havasu City. Det har seg nemlig slik, at på et tidspunkt, var London Bridge blitt for liten for trafikken i London. Kort fortalt var det en amerikaner som kjøpte brua, nummererte alle steiner, fraktet den til Arizona og bygde den opp igjen i Lake Havasu City.
Kort tid deretter tok vi inn på Buckskin Mountain State Park. En campingplass drevet av myndighetene. Flott beliggende ned til Colorado River, som forøvrig utgjør grensen mellom Arizona og California. Som på de fleste andre plasser, er det tilkoblinger til både vann og strøm. Og godt er det, for her var det bare å få på airconditionen i bobilen. Deretter ble grillen tent, for så å legge på et par røslige T-bonener. Herlig måltid ble det.
Da klokken etter hvert var blitt litt over åtte, hadde det mørkt, og en lysende klar halvmåne tittet ned på oss. Temperaturen var fremdeles over 30 grader, og sirissene spilte i buskene.

 

Overnatting: Buckskin Mountain State Park (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 372 km
Total distanse kjørt: 5608 km

Det var godt vi hadde plass under noen trær, slik at vi hadde skygge på bilen. Det var 23 grader da vi våknet tirsdags morgen. Airconditionen hadde stått på i hele natt, så det var fin temperatur i bilen.
Som sagt, turen videre skulle gå, og gikk til Joshua Tree National Park. Et par timers kjøretur, mesteparten på Highway 95 og Interstate 10. Krysset Colorado River, og så var vi i California. Temperaturen steg raskt, og snart rundet den 30-tallet.
Joshua Tree National Park ligger i sørøstlige California, øst for Los Angeles, ikke langt fra San Bernardino og Palm Springs. Parken er oppkalt etter Joshua-trærne (en Yucca-palme), som er spesiell for Mojave-ørkenen, og erklært som et nasjonalt monument i 1936. Joshua Tree ble nasjonalpark i 1994.
Nok en opplevelse å putte i den store «minneboka» vår. Den begynte å bli ganske full nå.
Det er bemerkelsesverdig hvor karakteristiske og forskjellige alle parkene er. Noen dyr, vekster og formasjoner går selvfølgelig igjen flere steder, men så langt satt vi med et inntrykk av, at de var veldig egenartede. Vel verdt å ha besøkt dem alle sammen. 
Kvelden artet seg for så vidt på samme måte som dagen før, – grilling, god mat og rødt i glasset.
Vi ble sittende ut over kvelden og snakke om hvilken retning vi skulle ta neste dag. Det kunne bli Los Angeles, for deretter å kjøre kysten opp til San Fransisco, eller…, kanskje til Yosemite National Park. Eller kystlinjen for strandliv og bading? Nei, bade kunne vi jo for pokker gjøre i Drammenselva eller Dukelivatn, når vi kom hjem. Konklusjon: Vi kom ikke til noen konklusjon.

 

Overnatting: Banning Stagecoach KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 385 km
Total distanse kjørt: 5992 km

Natten og morgenen forløp som normalt. Dagen ble for det meste å regne som en transportetappe. Mye store sletter og rette strekninger, men også noe nytt. Plutselig dukket det opp oljefelt med en mengde oljepumper. Deretter kjørte vi inne i områder med drue- og appelsinplantasjer. Og ikke bare det, men jammen var det oljepumper midt mellom drueranker og appelsintrær også.
Vi hadde forhåndsbestilt plass i Visalia, på Sequoia National Park KOA Journey. En plass som, som navnet antyder, ligger kort vei fra Sequoia National Park, som vi planla å besøke påfølgende dag.
På denne plassen traff vi et hyggelig par, som lå med bilen sin ved siden av oss. Vi kom i prat om den form for ferie som vi i øyeblikket praktiserer. Og selvfølgelig om hvor vi kom fra, hvor vi hadde vært, og hvor vi skulle. De var fra Alabama, og hadde vært underveis lenge, og skulle være underveis lenge. Og jeg kunne ikke dy meg fra å spørre om bilen de kjørte, og både han og kona fortalte velvillig, og ba meg inn.
Bilen de kjørte, eller «riggen», som de liker å kalle det, var 32 fot lang, og de hadde kjøpt den ny for tre-fire år siden. 79 000 US$ (tilsvarer 690 000 norske 2019 kroner) hadde de gitt for den.
Den var bygget på et Ford-chassis, og hadde en V10-bensinmotor på 320 HK. Han påsto at forbruker var under 2 liter pr. mil (norske mil). Hvilket er mindre enn hva vår leiebil bruker.
Bilen hadde en stor «slide out» på den ene siden, som utvidet stuen. Det var TV ute, TV på kjøkkenet og TV på soverommet. Et velutstyrt kjøkken og automatisk ditt og automatisk datt. Bak på bilen hadde de tilkobling for privatbilen. Ikke på tilhenger, men en tilkobling som gjør at bilen automatisk svinger etter bobilen, samt at alle lys fungerer. Alt sammen med «hurtigkoblinger». Slikt er vel ikke engang lov i Norge?
På ettermiddagen skyet det over, og det kom noen regndrypp. Likevel rakk vi å grille, og håpet at været skulle bedre seg ut over kvelden og morgendagen.

 

Overnatting: Sequoia National Park KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 452 km
Total distanse kjørt: 6445 km

Jeg skal aldri mer stole på Albert Hammond, som skrev «It never rains in southern California». Det begynte med noen regndrypp i går kveld, det høljet ned i natt, og det fortsatte litt ut på formiddagen. Planen for dagen var, Sequoia National Park, og deretter Yosemite National Park. Men, med snøstorm, 10 minusgrader og diverse stengte veier i området, var det ergerlig, men ikke vanskelig, å legge om ruta. Det ble kysten og i retning bedre vær.
Etter et par-tre timers kjøring, som ikke er noe særlig å skrive hjem om, bortsett fra alle de uendelige vinmarkene, kom vi til Morro Bay. Fortsatt i «Southern California», og det regnet ikke. Så kanskje han har delvis rett likevel, den godeste Mr. Hammond.
Morro Bay var et hyggelig sted, egentlig en fiskelandsby, med mange restauranter, særegne butikker og andre tilbud. Det var et nedlagt gasskraftverk der, og det gjorde ikke akkurat stedet vakkert. Det ble nedlagt i 2014, og myndighetene hadde ikke blitt enige om hva som skulle skje med det. Tre høye piper ruvet over stedet, og ble kalt «three fingers».
De neste dagene besluttet vi å oppholde oss kystnært.
Det vrikke mye å skrive om denne dagen, så jgg kan jo fylle på med litt oppfatninger av veiene her borte.
Det var et fantastisk veinett der bort i «junaiten», i hvert fall i de områder vi kjørte. Skiltingen var ganske annerledes enn hva vi er vant med her hjemme, da de fleste skilter var i klartekst. Og trafikken gikk veldig fint for seg. Forbikjøringer foregikk svært behersket, og med god margin. Ved filskifte, var det alltid noen som slapp oss inn umiddelbart. Aldri noen som presset på for å komme først. I Norge har jeg inntrykk av at de fleste er allergiske mot å ligge bak andre biler, og i særdeleshet bobiler. Det gjelder å presse seg foran for enhver pris.
STOP-skiltene (de røde åttekantede) som vi kjenner, benyttes. Men ofte i alle retninger inn mot et kryss. Og da var jeg neimen ikke sikker på hvem som skulle vente, og hvem som kunne kjøre. Men jeg oppfattet etter hvert at det var en slags «først til mølla». Det fungerte i hvert fall veldig fint og uproblematisk. Men vi registrerte vel egentlig at trafikken var blitt noe mer aggressiv. Storbyfenomen, kanskje?
Når det gjelder asfaltdekket på veiene, var det en ganske annen historie. Det burde vært bedre. Tidvis minnet det om de tyske motorveiene med betongdekke, hvor det er skjøter på tvers. Andre ganger sprekker og hull. Så det virket som om det er et stort etterslep på vedlikeholdet.
To ulykker så vi. Den ene var en bobil, noe større enn vår, og med tilhenger. Den hadde kjørt av veien, lå i en skråning og så ikke bra ut. Den andre var en stor trailer, også den hadde kjørt av veien. Trekkvogn og henger på hver sin kant, og godt oppbud av politibiler og tungbergere.

 

Overnatting: Morro Dunes RV Park (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 213 km
Total distanse kjørt: 6657 km

Oppe til soloppgang denne dagen. Det var jo tross alt 17. mai. Den lengste 17. mai vi noen gang har opplevd. Vi begynte å feire på norsk tid, og avsluttet på californisk tid. Det er ni timer lengre, det. Håper dere alle hadde en fin feiring. Takk til Lise og Adam som tok med Farmor på feiringen.
Dagens etappe for oss var på snaue 23 (norske) mil. Og du verden for en tur. Vi overnattet jo i Morro Dunes, og kjørte derfra nordover langs kysten. Ikke den raskeste veien til dagens bestemmelsessted, men den vakreste. Flotte heier, bratte fjell og Stillehavet, som med sine dønninger brøyt mot klippene under oss. Det ble mange fotostopp på veien, blant annet for å beskue sjøelefanter. Noe som, ifølge vår svigerdatter Lara, ser ut som forvokste brunsnegler. Sant nok, men likevel artig å se.
Været i dag har vært som et greit 17. mai-vær skal være: Sol og 14-18 grader.
Senere på dagen ankom vi Monterey Bay, og la oss inn på en hyggelig plass. Vi bestilte hvalsafari for dagen etter kl. 09:00. Håpet var at vi skulle lykkes bedre med den, enn hva vi gjorde i Sør-Afrika da vi skulle på pingvinsafari. Den ble avlyst på grunn av for sterk vind.
Vi lå tett på en havn med fiske- og fritidsbåter. Ytterst på bryggene lå det en mengde seler. Jeg antar de passer på alle båtene, – såkalte sikkerhetsseler (kanskje i bløteste laget, den der?).
Nasjonaldagsmiddagen ble inntatt på «Haute Enchilada». En meksikansk restaurant like i nærheten av plassen hvor vi lå med bilen. Den hadde gode skussmål på TripAdvisor, så hvorfor ikke prøve!?
Kveldens rett ble fisk, «Catch of the day». Og dagens fangst var en slags torsk, tilberedt på en aldeles tilfredsstillende måte. Den fikk følge av en Chardonnay. Alt sammen en verdig feiring av vår nasjonaldag, på en særs hyggelig restaurant.

 

Overnatting: Moss Landing KOA Express (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 227 km
Total distanse kjørt: 6884 km

Telefonalarmen tidlig på, vi skulle jo på hvalsafari! Og i så god tid at vi fikk både morgenkaffe, sjekket nyhetsbildet og spist frokost, innen vi skulle dra. Oppmøte 08:40, avgang kl. 09:00. Været var bra, og forventningene store. Båten satt kurs rett til havs, og på slaget 09:00.
Først til et område med delfiner. Så mange, men de var ikke særlig poseringsvillige. Deretter til stedet hvor vi skulle se hval. Heller ikke de særlige sosiale denne dagen. I hvert fall ikke i overflata. Det ble mange bilder av rygger og finner. Men, men. Slik er det med ville dyr. Veldig uforutsigbare.
Etter endt tur, bar det av gårde på veien igjen. Men veldig kort denne dagen. Kun 24 kilometer. Og derfor varr vi fortsatt ved Monterey Bay. 24 kilometer i regnvær, og det regnet fortsatt da vi kjørte inn på Santa Cruz Monterey Bay KOA, og det skulle det gjøre dagen etter også. Men deretter så det bedre ut.

 

Overnatting: Santa Cruz Monterey Bay KOA (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 24 km
Total distanse kjørt: 6909 km

Det var lyn, det var voldsomt torden og regnet bøttet ned. De tre japanske småbarnsfamiliene som lå i telt ved siden av oss, evakuerte i går kveld. Men vi hadde det varmt og tørt, det duftet av egg, bacon og nytraktet kaffe. Det var frokosttid.
Utsiktene for dagen så slett ikke verst ut. Så spørsmålet var om vi skulle kjøre kysten mot San Francisco, eller innlandet gjennom statsskoger. Vi kjørte kysten. Greit nok, regnvær og ikke noe annerledes natur enn hva vi hadde sett lenger syd på kysten.
Også denne dagen ble det en kort kjøretur. Kun i underkant av 80 kilometer, og derved tidlig framme på plassen vi hadde reservert. Nærmere bestemt 11:40. Ved innsjekk fikk vi beskjed om, at hvis vi sjekket inn før 12:00, ble det $20 (175 kroner) i tillegg. OK, da venter vi i 20 minutter. Etter ventetiden forsøker vi ny innsjekk. Denne gang en annen person i resepsjonen, og hun forteller at før 14:00, er det $15 (i straff) for å sjekke inn. Skal ikke referere påfølgende samtale, men om det ikke hadde vært for at vi hadde forhåndsbetalt $88 for nattens plass, hadde jeg kanskje bedt henne stappe reservasjonen der hun var høyest når hun plukker bær, og funnet oss en annen plass. Nå var adrenalinet på høyt nivå. Men vi ventet den foreskrevne tiden, ved et lokalt fyrtårn, som hun mente var et fantastisk sted å vente. Ved tilbakekomst, kunne jeg ikke la være å spørre om vi nå kunne sjekke inn, uten ytterligere straffegebyr. Det kunne vi. Hyggelig som hun forsøkte å være, spurte hun om vi syntes fyret var fint. Fyrtårn er som fyrtårn flest, svarte jeg. Vi har massevis av de hjemme i Norge. Kjemien ble dårligere.
Som en del av innsjekkingsprosedyren, fikk vi en lang liste over hva det ikke var lov til å gjøre på plassen (og den måtte signeres). Så jeg spurte om jeg heller kunne få en liste over hva det VAR lov til å gjøre. Kjemien forbedret seg ikke. 
Plassen var vel grei nok, men bar preg av manglende vedlikehold.
Plassen var en KOA-plass (Kampgrounds Of America). Kan tenke meg noe tilsvarende NAF-camping i Norge. Veldig fine og godt organiserte plasser, fine bookingsider og alltid hyggelig vertskap. Men denne… – ja, denne var noe for seg selv. Men det som var positivt, var at været hadde blitt bra. Sol og grei temperatur, og vi koste oss på bobilturens nest siste dag.
Ingen bilder fra denne dagen. Det var ikke mye å ta bilder av i regnværet.
I morgen gjør vi roadtrip’ens siste etappe. Litt vemodig, men slik er det.
Så må det vel kanskje komme en epilog i morgen, da…

 

Overnatting: Costanoa KOA, Santa Cruz North (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 77 km
Total distanse kjørt: 6986 km

Solbriller på!. Det var sol, men ikke mer enn 14 grader. Gårsdagens forbannelse over dårlig kundebehandling var over, og vi startet på vår vei mot bobilturens siste camping. Veien hit opp gikk langs klipper, hvor stillehavsdønningene brøyt mot land og lagde et 50-100 meters skummende og hvitt belte, før de ble knust mot klippene. Deretter gjennom skog, by, på enorme veianlegg og over bruer. Blant annet over den mer enn 11 km lange San Mateo-broen, med seks kjørefelter. Den er en del av hovedveien State Route 92. Seilingshøyden er 41 meter. Den åpnet i 1967. Vi nærmet oss storbyer.
Vel framme i Pleasanton, tok vi inn på turens siste campingplass. Innsjekkingen gikk fint denne gang, til tross for tidlig ankomst. Plassen var vel egentlig kun en transittplass, for de som har hentet bil for ferien, eller, slike som oss, som skal levere bilen etter endt ferie. Greit nok det, for nå skulle det vaskes, ryddes og pakkes. I morgen blir det hotell. Midt i sentrum av San Francisco, og i stor kontrast til de fire ukene med villmarksliv og flott natur vi hadde hatt. Vi hadde hatt en fantastisk reise.
 
Overnatting: The Fairpark RV (Se kart)
Dagens distanse kjørt: 114 km
Total distanse kjørt: 7100 km
Epilog og avlevering avlevering av bilen.
 
Bobilen vi kjørte tilhørte utleiefirmaet CruiseAmerica. (www.cruiseamerica.com). De er store, og har avdelinger over hele USA. Vi har møtt deres biler flere ganger daglig, gjennom hele turen. Bilene er av forskjellige størrelser, og det finnes to mindre typer enn den vi kjørte, og én større.
Med et så stort antall biler og avdelinger, skal mange nye biler fordeles ut til utleiedepotene hver vår. I stedet for å bekoste en eller annen form for frakt selv, «låner» de bort bilene gratis. Det vil si at vi har ikke betalt leie for bilen. Vi kunne velge mellom noen få hentesteder, og en rekke avleveringssteder. Vi hentet i Hastings ved Minneapolis den 26.4., og leverte den i San Francisco, den 21.5. Det var maksimum låneperiode. Vi hadde en begrensning i kjørte kilometer på 5 800, men det overskred vi. Det ble jo mye kjøring og lange distanser de første dagene. For overkjørt distanse måtte vi betale. Vi har brukt 1 818 liter bensin, og bodd på en rekke campingplasser, men også «villcampet». Og det var jo det hyggeligste, det.
Hvordan fant vi fram på alle små og store veier, gjennom naturparker og travle byer? Google Maps GPS. På iPad Mini. Helt uvurderlig verktøy. Jeg er imponert over den presise og detaljerte veiledningen.
På reiser er matkulturen en viktig del. Vi har benyttet oss av restauranter ved noen anledninger, men hovedsakelig laget selv. Og det har vært grilling. De aller fleste campingplasser hadde utplassert grill ved hver enkelt oppstillingsplass. Det var masse fastfood å få tak i, og i butikkene var det en mengde ferdigmat, hermetikk og halvfabrikata. Men du verden hvor mye gode råvarer det også var. Vi har benyttet oss av sistnevnte. Noe billigere enn hjemme i Norge, men ikke vesentlig.
Men å finne godt brød, det var ikke lett. Å gå i brødhyllene å kjenne på ferdig oppskåret, pakket i plastposer, minner mer om å kjenne på vaskesvamper for bilvask. Bare luft og smakte søtt.
Det har vært en fantastisk tur med store variasjoner i natur, vær og veier. Og det som har vært ekstra hyggelig, er alle tilbakemeldinger, spørsmål og kommentarer til reisebrevene vi postet på Facebook. Tusen takk alle dere!
Så ble altså bilen levert, og vi sjekket inn på hotell i byen, etter nok en problemfri tur med Uber. Det sto ordinære taxier der vi leverte bilen. De skulle ha $ 95 for å kjøre oss til hotellet i San Francisco. Jeg sjekket på Uber-appen, og der fikk vi tur for $ 57. Hvorfor kan ikke dette la seg gjøre i Norge!?
Nå ventet noen dagers byferie, som en avslutning. Og så syntes vi det skulle bli godt å komme hjem, og treffe familie og venner.
Vi har hatt en alle tiders flott ferie, og som vi kan anbefale på det varmeste. Dette skal vi gjenta. Kanskje Canada neste gang?
 
Overnatting: Hilton San Francisco Union Square (Se kart)

San Francisco er en fin by. Mye å se og gjøre. Første dagen tok vi en rundtur med en Hop-on-Hop-off buss, og kjørte hele runden uten å ga av. Det gav oss muligheten for neste dag til å gå av de steder vi syntes var interessant. 
Sist på ruta på dag to, gikk av av på andre siden av Golden Gate-brua, og gikk tilbake til sentrum. Ett av strøkene vi da gikk gjennom var “Hippie Hill”. Det var her flere av hippietidens kjendiser bodde. Og fremdeles satt det “hippier” og røyka i parken.

Overnatting: Hilton San Francisco Union Square (Se kart)

Etter frokost var det bare å pakke kofferten, og reise til flyplassen. Flyet gikk kl. 13:55

Overnatting: På flyet

Ankomst OSL kl. 13:35. Deretter var det vente på shuttlebussen fra Dalen Parkering, for så å kjøre hjem til Drammen.

Håper resiebeskrivelsen har gitt deg noen svar på hva en bobilferie i USA kan innebære, og kanskje til og med gitt deg inspirasjon til selv å ta turen.

Dag 2, 26.04.19. Minneapolis (Minnesota) – Adrian (Minnesota)

Dag 3, 27.04.19. Adrian (Minnesota) – Badlands National Park (Sør-Dakota)

Dag 4, 28.04.19. Badlands National Park (Sør-Dakota) – Buffalo (Wyoming)

Dag 5, 29.04.19. Buffalo, (Wyoming) – Livingstone (Montana)

Dag 6, 30.04.19. Livingstone (Montana) – Gardiner (Montana)

Dag 7, 01.05.19. Gardiner (Montana) – West Yellowstone (Montana)

Dag 8, 02.05.19. West Yellowstone (Montana) – Grand Teton Nationalpark (Wyoming)

Dag 9, 03.05.19. Grand Teton Nationalpark (Wyoming) – Lava Hot Springs (Idaho)

Dag 10, 04.05.19. Lava Hot Springs (Idaho) – Salt Lake City (Utah)

Dag 11, 05.05.19. Salt Lake City (Utah) – Moab (Utah)

Dag 12, 06.05.19. Moab (Utah) – Canyonsland National Park (Utah)

Dag 13, 07.05.19. Canyonsland National Park (Utah) – Torrey (Utah)

Dag 14, 08.05.19. Torrey (Utah) – Bryce Canyon (Utah)

Dag 15, 09.05.19. Bryce Canyon (Utah) – Lake Powell (Arizona)

Dag 16, 10.05.19. Lake Powell (Arizona) – Monument Valley (Utah/Arizona)

Dag 17, 11.05.19. Monument Valley (Utah/Arizona) – Antelope Canyon og Lake Powell (Arizona)

Dag 18, 12.05.19. Antelope Canyon/Lake Powell (Arizona) – Grand Canyon (Arizona)

Dag 19, 13.05.19. Grand Canyon (Arizona) – Parker (Arizona)

Dag 20, 14.05.19. Parker (Arizona) – Banning (California)

Dag 21, 15.05.19. Banning (California) – Visalia (California)

Dag 22, 16.05.19. Visalia (California) – Morro Bay (California)

Dag 23, 17.05.19. Morro Bay (Monterey Bay, California) – Moss Landing (Monterey Bay, California)

Dag 24, 18.05.19. Moss Landing (Monterey Bay, California) – Santa Cruz (Monterey Bay, California)

Dag 28 og 29, 22. og 23.05.19. San Francisco

Turen ble bestilt gjennom
BENNS Reisebyrå

Hele turen, fra vi hentet bilen, til vi leverte den igjen, var etter vårt eget opplegg og forgodtbefinnende underveis.

Benns reisebyrå hadde bestilt bilen, og hotell i begge ender av turen.

Bobilen ble leid fra
CruiseAmerica